Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Her vil vi bygge og her vil vi bo!
Det var iallfall mine tanker, den første gangen vi fikk en
privat omvisning på Klasvollen Søndre.
Sommeren
2017 legges et stort gårdsbruk ut for salg ved Aursunden, Glåmos. Et gårdsbruk
som hadde vært utleid i flere år, men stått helt tomt de siste to årene. Interessen
var stor, og budgiverne var mange. Men til slutt var det vi som trakk det
lengste strået, og fikk tilslag på høyeste bud, heldigvis! Endelig har vi fått
kjøpt drømmeplassen, tenkte vi, og med en liten en på vei i magen, begynte vi
straks å legge planer. Høsten gikk med på overtakelse og flytting inn på kåret.
For i god tro på at alt var i skjønneste orden, begynte vi å pusse opp
hovedhuset.
Men
ved salg av en større landbrukseiendom, hefter det også konsesjon. Noe vi ikke
så som et hinder, da Jo Kristen har vokst opp med å hjelpe til på diverse
gårdsbruk og også jobbet som avløser. Her så vi at mulighetene kunne være
mange, bare vi fikk bo oss litt til.
Kommunen godjente heldigvis konsesjonen vår. Bosettingshensynet
i denne saken ble tillagt sterk vekt, da bosettingen i det aktuelle området er i
stagnasjon og nedgang. Lykken var stor. Om noe kortvarig..
I
mars 2018 kom det inn en klage på at vi hadde fått innvilget konsesjon. Livet
vi planla måtte settes på vent. Etter klage, avslag på klage, klage på avslag,
og avslag på denne klagen igjen, ble saken vår en kasteball mellom kommune ved
formannskap, kommunedirektør og fylkeskommune. Først over elleve måneder etter vi fikk
tilslaget, fikk vi endelig tilkjent konsesjonen og kunne gjenoppta oppussingen
av gården. Vi satte alle kluter til og fikk pusset opp hovedhuset, slik at vi
fikk feire vår første jul sammen som familie i vårt nye hjem jula 2018.
Annonse
Men
denne lykken ble også dessverre noe kortvarig.
I
mai 2019 er Jo Kristen i en ulykke og holder på å miste livet. Han får stort
skadeomfang, og livet blir nok en gang satt på vent på ubestemt tid.
Da
skadene Jo Kristen pådro seg i ulykken viser seg å være langvarige, kanskje
varige livet ut, går vi noen runder med oss selv om drømmen vår virkelig kan bli
mulig. Her har vi sett for oss et liv på gård, med aktivitet og drift, og mulig
tilleggsgeskjefter. Men for å kunne gjennomføre, er det et hinder å ha så
store skader i beina at han må bruke krykker, men også til tider må sitte i
rullestol.
Vi
bretter opp ermene, retter blikket fremover og omrokerer på planene vi har
lagt. Vi kan lage nye planer, for vi har virkelig lyst å fortsette å bo på
Lykkelandet vårt. Vi bygger om huset og legger til rette for et annerledes
liv og annerledes drift.
Vi
forlenger kontrakten på å forpakte bort jorda, så vi opprettholder
konsesjonskravet. I henhold til kontrakten, må forpakter gjennomføre store oppgraderinger
på og rundt dyrket mark. Eiendommen generelt bærer store preg av å være dårlig
vedlikeholdt etter å ha vært utleid og stått tom. Vi tar for oss alle
bygningene, én etter én.
Høsten
2019 får vi dessverre brann i andre etasje på kåret etter en elektrisk feil. Vi
berger heldigvis selve bygningen og hindrer spredning til andre bygninger. Men
det blir store røyk- og vannskader, og vi må renovere nesten hele huset
innvendig. Tid og krefter blir nå flyttet til dette prosjektet. Nok et hinder
og enda mer venting.
I
2020 prøver kommunen å legge ned oppvekstsentrene (både barnehage og skole) i
både Glåmos og Brekken. Vi går på nytt en runde med oss selv: Vil vi virkelig
fortsette å bo her? Vi bestemmer oss for at hvis oppvekstsenteret består, vil
vi fortsette med drømmen vår. Om det blir nedlagt, flytter vi.
Heldigvis
tok politikerne til fornuft og gikk imot kommunedirektørens anmodning om
nedleggelse. Vi ble i tillegg lovet fredning frem til 2027.
Her
på gården har vi i ettertid fått pusset opp de fleste bygningene, opprettet
firma og fått enda et barn. Vi har kun brukt lokale firmaer til alle jobber,
lokale varer der vi har kunnet, og bidratt så godt vi kan til Røros-regionen.
Jo Kristen har opprettet et lite verksted, der han utfører diverse servicejobber på utstyr for folk og bønder i området. Noe de fleste måtte reise helt
til Os for å få gjennomført tidligere. Vi brøyter til hyttenaboer, vi kjører
skispor for trivsel, vi ordner parkering og skyss for både utstyr og turister
som vil på tur i den flotte utmarka vår og opp på fjellet.
Tross alle motbakker, nedturer og motgang, syns vi at vi har
skapt oss et godt liv her på Lykkelandet. For her vil vi bygge og her vil vi
virkelig bo!
Med
oss i sekken har vi også enda flere planer, som vi har lyst til å realisere på
sikt. Når man bor så flott som vi gjør, og man ser muligheter ikke hindringer,
står bare fantasien i veien for å utrette ting. Arbeidslyst og arbeidsmoral
står sterkt i denne familien, og samholdet og dugnadsånden vi har i bygda er
god å ha i ryggen. Her stiller naboen opp på kort varsel om det skulle være
noe, og ja, det kalles naboer selv om avstanden mellom oss er ei mil og vel så
det, akkurat sånn vi vil ha det.
Glåmos
har hatt vekst de senere årene, med tilflyttere, men også ved at vi andre har
fått flere barn. Ikke alle vil bo i by eller i og rundt sentrum. Det er flere
som oss, som nyter stillheten og roen et liv på landsbygda gir. Rundt Aursunden
bor det mange som kommer fra Røros og omegn, men vi er også mange tilflyttere.
Hadde vi ikke villet bo her ute på landsbygda, hadde vi heller ikke flyttet
hit. Og det at det fantes nærskole og nærbutikk var en stor del av
beslutningsgrunnlaget da iallfall denne familien valgte å bosette seg akkurat
her.
Men
nå i 2024 kastes alle lovnader ut vinduet, og skolen vår trues av nedleggelse igjen. Og når vi nå har en skolestarter til høsten, kjenner vi ekstra godt på
presset som kommunen legger på oss. Det var utrolig vanskelig å sitte stille som
bare tilskuer på formannskapsmøtet 11. april, da saken om skolestruktur i Røros
kommune kom opp. Punktet var å se på forslag for å innfri lærernormen fra
skoleåret 2024/25 for Røros skole, men bare to alternativer ble
diskutert og lagt frem. Det var ikke om en nedleggelse av skolen
på Glåmos kunne være nyttig, men når skolen skulle legges ned.
Det ble heller ikke fremmet et eneste annet forslag som kunne være en mulighet
for kommunen å se på.
Hele
denne saken, og fremleggelsen av den, virker å være svært forutinntatt og lite
gjennomtenkt.
Heldigvis
viser nok en gang pågangsmotet og dugnadsånden til oss glåmosinger seg frem.
Et lite skrivemøte (på kjøkkenet på samfundshuset, rett ved oppvekstsenteret –
hjertet i bygda vår) mellom seks mødre ble til kjernegruppa, som ble til allmøte,
som ble til kjempeengasjement for og fra bygda vår.
Sammen
er vi sterke, og sammen skal vi stå!
I
dette høringsinnspillet har jeg ikke lagt vekt på faktagrunnlag eller øvrige
tall for drift i kommunen. Jeg har lest alle de andre høringsinnspillene, og
dere har fått fremlagt i bøtter og spann gode faglige og økonomiske grunner til ikke å legge ned skolen. Jeg har kun lagt vekt på hva dette vedtaket vil si for
meg og vår familie.
Kroken på døra
Jeg
tror en nedleggelse av skolen vil være begynnelsen på slutten av et driftig liv
og levende landbruk rundt Aursunden. Jeg tror det vil bli svært vanskelig å få
rekruttert tilflyttere og yngre generasjoner for å ta over gårdsdrifter hvis
nærskolen forsvinner. De fleste vil, som oss, ikke utsette barna sine for så
lang reisevei til og fra skolen når de er så unge.
Gjennomføres
nedleggelsen, vil kommunen umiddelbart få se om det stemmer eller ikke, da vi vil pakke sekken og flytte ut av kommunen. Da får vi se hvor stor interessen er
for et stort gårdsbruk, men med nesten tre mil reisevei, en vei til «nærskolen».
Vil
det enda en gang bli mange budgivere, eller vil et driftig gårdsbruk nok en
gang måtte stå tomt og forfalle?
Ikke har jeg svaret og heller ikke makta. Men det har dere!
Det
er dere som sitter i formannskapet og kommunestyret som skal bestemme over
framtida vår og avgjøre om hjertet i bygda vår skal få fortsette å slå.
Jeg
anmoder kommunedirektøren til å slutte å true med å legge ned
skolen/oppvekstsenteret vårt hvert tredje eller fjerde år. Dette vil være en direkte årsak til
at unge nyetablerte velger andre områder å bosette seg i.
Jeg
anmoder dere til å stemme imot nedleggelse av skolen og finne andre måter for
å løse de økonomiske utfordringene vi står i og for å innfri lærernormen på.
I
dag var det en som sa til meg: «Skolen kan bare legges ned en gang, hva skal
kommunen finne på neste gang da?»