– Krevende å stå i

Professor Lars Mehlum.

Foto: Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging

Sørg for å få den riktige hjelpen tidsnok, men ikke glem deg sjøl, oppfordrer psykiatriprofessor Lars Mehlum. Han mener vi både må bli tøffere på å stille spørsmål til de rundt oss, og samtidig være mer åpne dersom vi sliter psykisk.

Liv Maren Mæhre Vold Redaktør Tynsetingen/Alvdal MIV

Publisert mandag 15. juli 2024 - 19:00 Sist oppdatert mandag 15. juli 2024 - 19:11

Livsvilje er et samarbeid mellom Fjell-Ljom, Tynsetingen og Alvdal midt i væla, og vi har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for å gjennomføre prosjektet. Alle artikler, videoer og podkaster vi lager til dette prosjektet blir liggende åpent og fritt tilgjengelig for alle, under prosjektsiden for Livsvilje.

Mehlum er professor i psykiatri og suicidologi ved Universitetet i Oslo og senterleder ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Han sier det er vanskelig å stå i pårørende-tilværelsen, særlig som ektefelle eller nær familiemedlem.

– Man ønsker jo ikke å miste denne personen, og havner man i en situasjon der det er krevende å få riktig behandling til riktig tid, er det ikke holdbart. I tillegg kan det svekke motivasjonen for å motta behandling for den som trenger den. Møter man helsevesenet fra en sånn side, er første bud å sette ned foten, fastslår Mehlum, og oppfordrer også til å ta det videre til Statsforvalteren dersom man opplever mangelen på hjelp som alvorlig.

– Jeg fikk et behov for å hjelpe andre

Viktig hjelp

– Det er forståelig at helsevesenet kan være pressa, men i sånne alvorlige saker så er det viktig å få den hjelpen. Den som er suicidal, kan kanskje ikke klare det selv, men man trenger jo selv støtte som pårørende også, sier Mehlum, og sier man kan drøfte det med en god venn slik at man ikke blir stående over lang tid som en støtteperson alene.

– Har man ikke det, så kan det være at man selv trenger å få hjelp fra sin egen fastlege eller noen andre for rett og slett ikke å knekke sammen, sier professoren.

I årevis har han spesialisert seg på nettopp selvmordsproblematikk, og er i dag en av landets, og Europas fremste eksperter på selvmord. Han er opptatt av at det fortsatt er mange myter rundt selvmord han gjerne skulle vært til livs.

Ikke farlig å spørre

– Å spørre om noen sliter, det er ikke det som tipper dem over, så det kan man ta med stor ro. Det er en myte at folk som går og tenker på selvmord, blir enda mer suicidale av å bli spurt om de tenker på selvmord, eller at folk som ikke er suicidale, men som blir spurt om det her, blir suicidale. Det har vi ingen holdepunkter for å hevde, så det må vi si med overbevisning til folk, påpeker Mehlum, og understreker at det er trygt å spørre.

– Det er heller ikke for nærgående. I en så alvorlig sak som det her, så er det ikke en ren privatsak. Du kan ikke regne med å skulle leve sammen med noen og gå med tanker om å ta livet ditt uten at de bryr seg om det eller tar affære. Det har de rett til. Og det har de også, jeg vil si, delvis plikt til, mener Mehlum, og sier omverdenen likevel ikke skal overta ansvaret for ditt valg og hva du vil gjøre.

– Men de kan selv ta ansvar for hva de vil gjøre, nemlig å prøve å forhindre det. Mange er nok redde for å påta seg ansvaret dersom det skulle gå galt og de har prøvd å forhindre det også. Jeg tror ikke det gjelder nære familiemedlemmer, som er midt oppe i det uansett. For en venn eller kollega så kan det være sånn, sier Mehlum, og sammenligner det med å ta kontakt med en person man ser ligger på gata.

Bry oss mer

– Det er et sånt tilfelle man gjerne går forbi, fordi gudene vet hva som vil skje hvis jeg engasjerer meg. Det kan være et problem at man lukker øynene. Men vi burde rett og slett begynne å bry oss mer om andre folk rundt oss og hvordan de har det, mener mehlum, og tror det er det som kan gjøre vårt samfunn bedre.

– Vi har en solidaritet på veldig mange områder, men når det gjelder psykisk helse, så trenger vi jo å utvikle oss litt mer. Den solidariteten hindres ofte av myter om hva psykisk helse kommer av, myter om at det ikke går an å gjøre noe med det, og myter om at det er farlig. Vi må komme dit, at det er like greit å si til folk du kjenner at "jeg ble behandla for depresjon, men jeg ble jo frisk, jeg er så glad for det". Og hvis du noen gang får slike symptomer sjøl, så for all del, da skal du søke hjelp, fastslår professoren.

Feil vei

I slutten av mai presenterte FHI nye selvmordstall, de høyeste på mange år. 693 personer tok sitt eget liv i Norge i 2023, 70 fler enn året før.

– Vi vet ikke sikkert hva denne oppgangen skyldes, det er vanskelig å si bare på grunnlag av de tallene, for de er bare makrotall. Men vi kan spekulere, og det første jeg vil si, er at dette er jo feil vei. Det er ikke den veien vi vil gå. Så må vi se hva det er som har gått feil. Det kan for eksempel være at det er nye utfordringer og risikofaktorer som kommer av samfunnsutviklingen. Det er for eksempel ganske mange flere som i dag sitter på hjemmekontor hele eller deler av uka. Det har ikke blitt helt det samme som før pandemien. Da er det heller ikke like lett å oppdage endringer hos en kollega, sier Mehlum. Han er også bekymret over selvmordstallene blant unge menn. Denne gruppen er både tilbøyelige til å skjule vansker lenger, samtidig som de har vanskeligere for å finne fram i hjelpeapparatet og helsevesenet.

– Så viser det seg også at menn gjennomsnittlig svarer mer i retning av at hvis jeg skulle be om hjelp, hvis jeg fikk selvmordstanker, så ville jeg føle meg mindre verdt som menneske. Det er det langt flere menn som sier. Det er jo et voldsomt hinder for å søke hjelp og be om hjelp. Derfor må vi få holdningsendringer slik at det ikke er så skambelagt og følelse av ikke å være mann nok ved å be om hjelp for det her, oppfordrer Mehlum, og sier han også spekulerer i om tradisjonsbundne utkantområder som Fjellregionen, gjør det vanskeligere å bryte ut av mønsteret med å skulle klare seg sjøl og være sjølhjulpen.

Forebygging

Allerede i skolen bør arbeidet starte med kunnskapsbaserte forebyggingsprogrammer som lærer både tenåringsjenter og gutter å få et språk for følelser og problematiske psykiske reaksjoner.

– Ikke bare for å kunne vite hvor de kan få hjelp, men også kunne hjelpe en kamerat eller venninne. Det finnes enkle kunnskapsbaserte programmer tilgjengelig i Norge, som man kan bruke. I dag er det ingen av dem som er obligatoriske for skolen å bruke, sier Mehlum, og håper at skolene sjøl tenker at de må ta ansvar og sette inn støte på flere områder.

– Det er ikke sånn at det koster en formue, det er ikke vanskelig, og det går over fem skoletimer. I tillegg er det vist at det reduserer selvmordsantallet blant ungdommer, sier Mehlum, og mener samfunnet har alt å vinne på å snakke mer om selvmord og psykisk helse.

Aldri hverdagskost

– Vi må jo ha respekt for at det aldri blir hverdagskost å snakke om selvmord. Så alminnelig ønsker vi ikke å gjøre det heller. Du og jeg som er voksne, tåler også godt å snakke om det her uten å bli opptatt for mye av selvmordstanken, men vi også må snakke med tenåringer om selvmord, mener han.

– Men da må vi være oppmerksomme på at vi snakker på en måte som gjør at de ikke får inspirasjon til å tenke konkret på hvordan de kunne gjøre det. Men vi vet at tenåringer faktisk er mye mer utsatt for at med alle mulige impulser de får, kan de handle på mye lettere enn hva voksne gjør. De har rett og slett hjerner og en psykologi som gjør at de lettere gjør dumme ting de ikke ønsker å gjøre, men de gjorde på et innfall. Det er gjerne i affekt eller under ruspåvirkning eller begge deler. Det er fordi de er tenåringer, og ikke fordi de er sjuke. Men det er fordi de er i en utviklingsfase der de er påvirket av alt mulig, og gudskjelov for det. Hvis ikke det var for det, ville jo tenåringer vært gamle stabeiser som oss, humrer Mehlum avslutningsvis.

Dersom har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken, finnes det flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning: