– Jeg fikk et behov for å hjelpe andre

Vil du snakke med noen? Kontaktinformasjon til hjelpetjenester både i rørosregionen og nasjonalt finner du nederst i artikkelen.

Livsvilje støttes av Stiftelsen Fritt Ord.

Trebarnsmoren bosatt på Hedmarken har bare to som lever. Elias, svømmetalentet med et sterkt hode særlig for matematikk, tok sitt eget liv 17. januar 2021. 

– Det var en sånn selvmord man kaller «lyn fra klar himmel». Det var ikke noe som tilsa at han hadde det så mørkt og trist inni seg at han ikke så noen annen utvei. Så for oss kom det det som et sjokk, forteller Haugen. Elias var, som alle foreldre syns om barna sine, fantastisk.

Engasjert

– Han var en veldig målretta gutt. Han var faglig flink på skolen og hjalp blant annet andre elever til å forstå oppgaver man kunne sette to streker under svaret på, for eksempel i matematikk, forteller hun. 

Elias var også konkurransesvømmer og svømte opptil 20 timer i uka. Moren beskriver ham som veldig engasjert i alt det han drev på med. 

– Og så fikk han med seg veldig mange andre på de tingene. Han lærte seg blant annet Rubiks kube. Så når han var på svømmestevner, hadde han med seg alle de forskjellige Rubiks kubene sine, og dette skapte engasjement. Han fikk også en pris av treneren rett før han døde, for å skape et godt sosialt felleskap. Da svømmetreneren kom med de «verste svømmeøktene», var Elias den som slo av en vits og sa: "Kom igjen, da, dette klarer vi". Han tøysa og tulla. Han fant alltid på ablegøyer og skøy, og fikk folk til å smile, forteller Haugen. 

– Han gleda veldig mange andre, men så klarte han kanskje ikke å finne gleden i seg selv. Jeg tror det som utfordret ham, som resten av verden, var korona-perioden. Det at han ikke fikk trene. Det tror jeg gjorde mye med ham, forteller moren. 

Hun spurte ham en gang hvordan han motiverte seg for å trene så mye, og hva han tenkte på når han svømte, så mye som 20 timer i uka.

Fristed

– Da svarte han: "Når jeg svømmer, tenker jeg ikke på noen ting". Så for han var nok svømminga et fristed. Når noe så viktig som svømmingen var for Elias, hans fristed, ble tatt ifra han, ble nok det veldig krevende for en 17 åring, fastslår Haugen.

– Jeg var aldri bekymra for at han ikke snakka så mye om tankene og følelser sine med meg, men jeg tror han hadde mye inni seg som stoppa opp når han ikke kunne svømme. Hadde han valgt å slutte selv, så hadde han nok vært klar for finne andre måter å bearbeide tanker og følelser på. Men i det at han da ikke fikk lov til å svømme, så tror jeg det viktige verktøy han hadde for å mestre, ble tatt vekk fra ham, forteller moren.

– Han skrev ingen brev som kunne gi en forklaring. Jeg finner ingen grunner. Og det er noe av det som er mest utfordrende med det å miste noen i selvmord. Det er spørsmålet "hvorfor", og jeg får aldri svar på hvorfor, forteller hun.

Egne knagger

Tone har måttet lage sine egne knagger for å få hvile i sitt hvorfor. Svømmingen var Elias’ fristed, der han bare kunne være seg sjøl. I LEVE snakkes det ofte om den såkalte selvmordselva, et illusjonsbilde på hvordan mange små bekker med hendelser gjennom livet samles og blir en stor elv. Til slutt er det kanskje én liten sidebekk som gjør at totalen blir for stor og demningen brister. Da kan alvorlig selvmordstanker oppstå.

– At svømminga stengte ned, tror jeg var en av disse bekkene, forteller hun. 

Å miste et barn i selvmord, er det største traumet man kan oppleve, forteller Haugen. 

– Man går inn i sjokkmodus. Du kan jo ikke gjøre noe annet. Det at barnet ditt har hatt så mye smerte at de ikke klarte å velge livet, er helt uforståelig. Det er en enorm fortvilelse, man skjønner ikke hva som har skjedd og definitivt ikke hvordan livet skal gå videre. Når det gjelder selvmordsstatistikken forteller den oss at to av tre som har mista noen i selvmord, har større risiko for å ta selvmord selv. Jeg kan forstå denne statistikken fordi man blir sittende igjen med en følelse av meningsløshet, sier Haugen og legger til at valget om å gå inn som frivillig i LEVE, og jobbe med forebygging og likepersonsarbeidet har gitt henne håp og mening i livet igjen.

Påvirker resten av livet

– På en måte så tenker jeg at det at Elias ikke hadde en forhistorie, har vært en fordel for min bearbeiding av sorgen. Det er to forskjellige måter å oppleve det her på. Den ene er å være pårørende til en person som er psykisk syk og har vært i kontakt med helsevesenet. Da er det et system som har sviktet når vi mister de til selvmord, og dette blir en egen prosess å måtte bearbeide. Den andre måten er å miste noen «som lyn fra klar himmel», og man blir sittende igjen med dette spørsmålet, hva var det JEG kunne gjort annerledes? 

En sorgprosess hvor du mister i selvmord, påvirker resten av livet ditt, mener hun. 

– Jeg tenker på Elias hver eneste dag. Jeg er veldig heldig som har det i meg at jeg ønsker å ha det bra. Jeg klarer ikke å ha det vondt for lenge av gangen. Derfor så begynte jeg helt bevisst å jobbe med sorgprosessen min. Jeg kaller det faktisk en jobb, en livsjobb. Nå lever jeg fint med sorgen, og den går side om side med meg, forteller hun. 

Tunge måneder

– Det vil alltid være en tom stol rundt vårt bord, og i julen blir dette ekstra vondt, sier Haugen. 

I januar er dagen da Elias døde, og i februar har han bursdag. 

– Så fra desember til februar er det ekstra vanskelige måneder for meg. Da må jeg bare ta én dag av gangen. 

– Etter hvert som det verste sjokket ga seg, begynte jeg å jobbe igjen. Det var både viktig og riktig for meg. Det var en god ting å slippe å sitte hjemme i sorgen hele tida. At jeg kunne gå fram og tilbake i sorgprosessen min, gjorde nok at jeg fikk lengre gode perioder. Etterhvert dukket det opp et behov for å hjelpe andre. Det at Elias hadde det så vondt inni seg og ikke klarte å si ifra, kunne jeg ikke gjøre noe med, men jeg vil gjøre alt for at så mange som mulig i fremtiden kan klare å si fra, forteller Haugen.  

Farger

Da sønnen døde, bestemte hun seg for at Elias’ farger skulle få leve videre. 

– Han var en veldig fargerik person. Når jeg ser på bilder av ham, så har han klær med alle mulige farger på seg. På gravsteinen hans er et hjerte med masse farger, og det hjertet har jeg også tatovert på armen. Jeg bestemte meg for at de fargene som han mista, de skal jeg bruke for å kunne hjelpe andre, sier Haugen. 

– Av en annen svømmemamma fikk jeg tips om LEVE. Der fikk jeg først møte en likeperson. Likepersonarbeidet i LEVE handler om å få møte en person som har vært i samme situasjon, som har mista noen i selvmord. Det å møte noen som har den erfaringen og den type forståelsen er veldig, veldig godt. Da kan du snakke om disse tankene som du tror du er den eneste i verden som har, forteller Haugen. 

Mange spørsmål

Blant det vonde som sto igjen etter at Elias ble borte, var at han ikke hadde snakket med noen om disse tankene. 

– Burde jeg ikke forstått at han hadde det vondt? Skulle jeg ha gjort noe annerledes?Alle disse tankene vil komme, og ved å snakke med en likeperson kan man få en bekreftelse på at man ikke har blitt gal, men at dette er helt normalt, fastslår Haugen og sier den store nytteverdien var å finne andre med de samme tankene. 

I dag er hun fylkesleder, likeperson og ambassadør i LEVE Hedmark

– Det er veldig utfordrende å komme til den anerkjennelsen, den aksepten med seg selv, at det ikke er noe man kunne gjort. Dessverre er det sånn at i fjor, i 2023, så døde 693 personer i Norge av selvmord. Det er 70 flere personer året før. I Innlandet døde 58 personer. Det er fem flere enn året før. Disse tallene gjør meg innmari sint, vedgår Haugen, og tror mer fokus med øremerkede midler og mer åpenhet rundt selvmord har en preventiv effekt. 

– Det ligger så mye kraft i det å kunne snakke om det. Å kunne få bort skam, stigma og skyldfølelse. Man er ikke en dårlig person selv om noen i ens relasjon tar livet sitt. Dette er et samfunnsproblem. Derfor er det å kunne normalisere en selvmordstanke så viktig, for én av 20 mennesker har en selvmordstanke i løpet av livet sitt. Tanken er ikke farlig, det er når tanken får satt seg i hele kroppen, når den slår rot, og du ikke klarer å unngå å tenke på den, da kan den bli farlig. Det er da det kan være noe forløsende ved å kunne fortelle det til noen, sier Haugen og mener det viktig at vi klarer er å være tilstede for hverandre.

Samhold

– Hvis du er bekymret for noen og du spør om de har selvmordstanker, skal du ikke gi de noe svar. Jeg tror vi er redde for at vi blir ansvarlige for andre mennesker, og så unngår vi de istedenfor. Det de trenger, er noen som kan lytte og være sammen med dem i det som er så vanskelig der og da. En medvandrer, en som kan gi litt håp. Så bør vi kanskje alle sammen øve litt og forberede oss på å stille et slikt spørsmål. Samtidig kan vi ha med oss at vi ikke vil sette noen på disse tankene om de ikke hadde de fra før, så vi gjør ikke noe galt. Vi kan faktisk heller være med på skape et mer raust samfunn der vi ser hverandre og er der for hverandre så vi velger livet, mener Haugen

– Jeg er veldig opptatt av spesielt ungdom, at de skjønner at de er verdifulle. Min største drøm er at hvert eneste menneske skjønner at “de er til av en grunn, de har en verdi”. Så tror jeg at vi er altfor opptatte av å sammenligne oss med andre, og den mobilverdenen som vi lever i, den syns jeg er kjempeskummel. Man finner aldri ut hvem man selv er hvis man hele tiden sammenligner seg med andre, og da finner man aldri den verdien en har i seg selv. Nå vet jeg at livet går opp og ned, men vi har skapt et samfunn hvor lykke og glede er en målestokk. Man skal være glad hele tida. Men for å kunne kjenne på glede, må man også ha kjent på det motsatte. Du må vite hva det er å være trist for å skjønne hvordan det er å være glad. Og i samfunnet i dag så flater vi ut alle. Vi orker ikke å tenke og forholde oss til følelser. Da får vi verken glede eller sorg, sier Haugen.

Aldri forberedt

I dag er hun opptatt av å snakke med Elias' to søsken om hvordan de har det og hvordan de kjenner på følelser. 

– Vi er enig er i at det er greit å kjenne på følelser, men at det er også er tøft. Når jeg ser tilbake på det den første tida etter at Elias døde, så evnet jeg vare å ta vare på meg selv og de to andre barna. Det var ikke noe jeg var forberedt på, og samfunnet er ikke forberedt på dette heller. Det fins ingen type hjelpeapparater som tar vare på en familie på den helhetlige måten etter et selvmord, påpeker Haugen og har en klar oppfordring til ansatte i helsevesenet. 

– Du må slutte å si «det er bare å ta kontakt hvis det er noe» og starte å si "jeg ringer deg på onsdag for å høre hvordan du har det". En som er i en sorg, vil aldri ta opp telefonen og ringe. Du føler deg til bry i utgangspunktet. Sorg beveger seg i faser, og hvis man klarer å gå inn og ut av den, så kan den bevege seg ganske så fort, men så stopper den opp. Det man må huske, er at dette er et alvorlig traume og en sorg som kommer til å sitte i deg for resten av livet. Det kan være lurt å tenke litt på den som man har mistet når du har det bra, i de gode stundene. De kommer uansett innom i tankene dine og tar helt over noen dager. Da har man mer enn nok med bare å puste seg gjennom hvert minutt av dagen. Hvis du da har vært litt forberedt og faktisk tenkt litt gode, positive tanker på forhånd, så kan det bli litt lettere å leve med sorgen etterhvert, mener Haugen.

Ikke behov for sympati

Å være en person som snakker så åpent om selvmord kan gi både positiv og negativ reaksjon, sier Haugen.

– Når jeg er ute og deler min historie, så handler ikke det om at jeg har et behov og trenger omsorg eller sympati. Det som er viktig for meg, er å få en belyst denne tematikken på så mange som mulige måter slik at vi som samfunn engasjerer oss mer og kan hjelpe mennesker til å velge livet i fremtiden. På denne måten kan jeg bære med meg Elias på en god måte og la hans farger få gi lys til andre, sier hun. 

Et godt tips for å øke egen kunnskap om selvmord, er å ta i bruk LEVEs nylig oppdaterte nettside. 

– Du behøver ikke å ha mista noen til selvmord for å gå inn der. Du kan også lære mer om selvmordstanker hvis du sliter med dette selv eller finne ut hvordan du kan hjelpe noen som har selvmordstanker, oppfordrer Haugen, som ønske om at alle skal vite om organisasjonen LEVE.

– Leve er en frivillighetsorganisasjon. Vi arrangerer små og store samlingspunkter for medlemmer og andre engasjerte. Innlandet er et krevende fylke å finne felles samlingspunkter i, på grunn av lange reiseavstander. Men en likepersonsamtale kan vi heldigvis ta over telefon eller digitalt. I år har vi også startet med gå-grupper som vi kaller «Gå for å leve». Dette kan hvem som helst arrangere, så det er bare å ta kontakt med LEVE Hedmark om dette er noe du kunne tenke deg, oppfordrer hun. 

– Vi kan alle bidra på vår måte med selvmordsforebygging. Vi kan starte med å løfte blikket, se hverandre, og si “hei!”.