Planla å ta livet sitt mens kona var på julegavehandel:

– Jeg har aldri vært så redd

Foto: Pixabay

Først da bobla sprakk, skjønte Hanna at ektemannen slet mye mer enn det hun kunne ha forestilt seg. De siste åtte årene har vært en tautrekking for å holde ham i live, med depresjonen som motstander.

Liv Maren Mæhre Vold Redaktør Tynsetingen/Alvdal MIV

Publisert 15.07.2024 - 18:57 Sist oppdatert 15.07.2024 - 19:07

Livsvilje er et samarbeid mellom Fjell-Ljom, Tynsetingen og Alvdal midt i væla, og vi har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for å gjennomføre prosjektet. Alle artikler, videoer og podkaster vi lager til dette prosjektet blir liggende åpent og fritt tilgjengelig for alle, under prosjektsiden for Livsvilje.

Hanna er et fiktivt navn av hensyn til familien, men vi kjenner hennes egentlige identitet. Hannas ektemann har også godkjent hele reportasjen, og har bistått i prosessen.

Hanna og ektemannen er tilsynelatende et helt normalt par fra Fjellregionen tidlig i 40-åra, med gode, stabile jobber, enebolig og A4-liv, med hage og hund. På innsiden har de siste årene vært en lang kamp mot en alvorlig depresjon som flere ganger har vært nære på å dra dem begge ned i dragsuget. En onsdagsnatt i 2017 ba ektemannen om en prat. Foran seg på kjøkkenbordet, hadde han en sykmelding fra legen han gjerne ville at hun skulle lese. Diagnosen som var oppgitt, var alvorlig depresjon.

– Jeg burde vel sikkert ha sett en del tegn tidligere, men det er sånt man ser først i etterkant, når bobla har sprukket, på en måte. Men det var jo først da han satte seg ned med meg og forklarte hvorfor han ikke hadde dratt fysisk på jobb at jeg skjønte at noe var galt. Han hadde jo muligheten til å ha hjemmekontor innimellom, men til slutt sa det stopp. Jeg hadde vært innom hjemmekontoret hans for å spørre om han ville ha lunsj, da han innså at han hadde stirret på en svart PC-skjerm i flere timer. Den interaksjonen der, da jeg avbrøt den stirringa for å spørre om han ville ha lunsj, så tenkte han det at det er kanskje ikke normalt å gå og tenke på hvordan du skal ta ditt eget liv, og hvordan det er mest effektivt. Og ikke minst hvordan du skal sørge for at du blir funnet av noen andre enn den du elsker. For det var veldig viktig for ham. Da sendte han melding til legen, og sa "hei, jeg tror vi må ta en prat".

Tok tid

To dager senere legger han papirene fra legen foran henne på bordet.

- Jeg da skjønte at "her skal jeg lese det sjøl", for dette er en person som ikke får til å fortelle det med egne ord. Jeg forsto ikke helt hva det betydde først. Altså, jeg har også hatt depressive episoder i forbindelse med sorg, og det har vært ganske forbipasserende. Det har på en måte havna i sin boks, og så kan du avslutte det kapittelet og gå videre i livet, og så har det tatt den tida det har tatt. Det tok meg ganske lang tid å innse hvor ille det faktisk var, forteller hun.

Der, i mørket rundt kjøkkenbordet, midt på natta en onsdag like før jul, får hun beskjed om at han egentlig hadde planlagt å ta sitt eget liv den kommende lørdagen, mens hun er på julehandel med søsteren sin. Grunnen til at han sa ifra, var at han ikke ville at Hanna var den som skulle finne ham.

– Det var så ubehagelig, og at det i tillegg det var planlagt etter min kalender. Jeg visste at dette var en person som syntes det var kjedelig med ting. Jeg tolka det som at det var kjedelig med jobb, at han kanskje ikke ville delta på ting med naboene, eller familieselskaper, og så prøvde jeg å pushe på. Men det var mye mer som lå bak enn å ikke ha lyst til å delta. Dette var en person som rett og slett ikke hadde noe lyst til å være med på livet lenger, sier hun.

Følte seg lurt

– Jeg følte meg jo på mange måter lurt, for jeg har trodd at vi hadde hatt det fint, i nesten seks år. Vi hadde allerede vært gjennom ganske mye, hvor vi begge hadde mistet folk som sto oss nær, og her var den personen som var kjempeviktig for meg i de tingene jeg sto i. Det var helt utenkelig at den personen som var så viktig for meg, som var så selvfølgelig i livet mitt at jeg nesten tok ham for gitt, plutselig ikke ville være her lenger, forteller Hanna.

Det første hun gjorde var å konkludere i eget hode om at det var hun som ikke hadde vært nok, eller gjort nok.

– Jeg gikk mange runder og begynte å lure på hva det er som gjør at dette er en person som kjenner at den man elsker, slett ikke er nok, og at livet ikke var nok. Jeg alene kunne ikke redde ham, for endeløs kjærlighet er ikke nok det heller, sier hun.

Opplevde verden ulikt

– Jeg strevde fryktelig mye med det. For jeg har sittet med en opplevelse av samme realitet som overhodet ikke er den samme som hans. Våre siste fem-seks år er to totalt forskjellige verdener som vi ville beskrevet ganske ulikt. Altså, de fysiske, praktiske detaljene ville ha vært det samme. Vi flytta sånn, vi bodde der, vi kjøpte dette. Men oppfatningen av for eksempel familieselskaper, eller hans hobbyer, var totalt forskjellige. Jeg trodde bare at han likte andre ting enn jeg gjorde, han ville se sport på TV, mens jeg drev med mine ting. Jeg ante ikke at det var et totalt fravær av aktiviteter. Jeg trodde ikke jeg var den eneste tingen som skjedde i løpet av en dag, utover meldinger fram og tilbake med kollegaer, forteller Hanna.

Ektemannens jobb krevde ikke at han alltid fysisk var tilstede på kontoret, og hadde stor fleksibilitet. Mye kunne foregå fra hjemmekontoret, og dette mener hun også er grunnen til at mannen klarte å stå i jobb så lenge før han ble sykmeldt. Da han omsider kom inn til den nye fastlegen, ble han fullt sykemeldt umiddelbart. Legen fant likevel ikke holdepunkter eller skjellig grunn for å legge ham inn med tvang.

– Spiste meg opp

– Det var ganske vanskelig å stå i en prosess som…Fra mitt perspektiv så var ting ganske greit. Det var ikke helt tipp topp. Det var lite engasjement for jula som etter hvert begynte å nærme seg. Og de julegavene vi skulle kjøpe ... Og jeg gleda meg jo så masse til å pynte og ordne og invitere folk og sånn. Det var en ganske stor omveltning fra det å glede seg til julegaveshopping til å innse alvoret av dette her. Jeg følte jo at jeg fikk et ansvar som jeg verken hadde tid eller kompetanse til, innrømmer Hanna, og vedgår at hun heller ikke hadde mental kapasitet til det.

– Det spiste jo opp av meg. Med en gang du hører at det går i døra, tenker du: "Å herregud, går han ut i skogen for å dø nå?". For det har han jo snakka på. Hver minste lille lyd var liksom sånn ... Ja, jeg sov så dårlig så lenge, sier hun.

Den kommende lørdagen tar hun likevel sjansen på å gjøre unna julegavehandelen med søsteren. Ektemannen lover på tro og ære å være der når hun kommer tilbake.

Vanskelig å forstå

– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv som da dro den lørdagen. Jeg så jo for meg alle scenarioene til hva jeg kunne komme hjem til, forteller hun.

– Han har fortsatt ikke fortalt meg hvordan han tenkte at dette skulle skje. Jeg vet bare at dette her er gjennomtenkt. For det er en person som har gjort veldig mye research, og som er den smarteste jeg veit om. Så dette her kommer ikke til å være et forsøk, han ville lyktes, sier hun.

Sjøl er hun en livsglad, familiekjær og sosial type, og hun har store problemer med å prøve å forstå situasjonen mannen står i. Det blir mange telefoner til ulike deler av helsevesenet.

– Jeg stilte dem også til veggs flere ganger. Jeg syns det var helt urimelig. Jeg opplevde situasjonen som akutt. Og når den er akutt, konstant i flere uker, og jeg opplever den som så alvorlig ... Der er det en person som kan dø når som helst fordi de bestemmer det sjøl. De er jo fare rett og slett for seg sjøl. Jeg strevde veldig med å forstå hvordan det ikke var noe de kunne gjøre, innrømmer hun. Til tross for dype, sterke bånd mellom dem, har det tatt lang tid å klare å snakke om situasjonen.

Knekk

– Det har vært et par runder hvor det har vært en sånn skikkelig knekk. Hvor jeg har tenkt at nå skjer det, nå går det ikke noe mer. Jeg har også hatt en lang sykemeldingsperiode på grunn av det, fordi jeg kjente at nå må jeg være her for partneren min i det han står i. Jeg måtte rett og slett sette mitt eget liv på pause for å holde liv i ham, sier hun. Og jeg ville gjort det igjen.

– Dette er en person som er mye viktigere for meg enn jobben. Noen andre kan gjøre jobben min mens jeg er borte, og tar vare på det mennesket som jeg setter aller mest pris på her i verden, fastslår hun.

En periode tydde mannen også til selvskading. Helt tilfeldig så Hanna flere dype sår.

– Han hadde gått med lange ermer hele sommeren for ikke å vise det. Plutselig så brydde han seg ikke. Da var jeg skikkelig redd. Da tenkte jeg: Nå skjer det. Nå er det over og ut. Og det har vært veldig konkrete ting som på en måte har sendt ham dit. Det har vært vanskelig med økonomi, og slike ting som sykepenger selvfølgelig, sier Hanna. Tilstanden, der ingen av dem var i stand til å jobbe, gjorde at økonomien etterhvert ble svært anstrengt.

Tunge dager

- Når de eneste som ringer deg til slutt, er kreditorer ... Det blir så innmari tungt. Det blir så innmari mye som du skal deale med på egen hånd. Så er vi ikke godt rusta til å takle alt sammen, kanskje. På toppen av det hele så har du havna i et system hvor de putter i deg piller, og du får ny behandler nesten hver gang. Det har vært veldig vanskelig både å være pasient, men også pårørende i det, hvor jeg har så lyst til å hjelpe, men noen dager er det altfor mørkt, sier hun.

Etter noen uker foretar hun det hun selv betegner som en omvei, og hopper bukk over hele legesystemet og rett inn på DPS.

– Jeg hadde jo ting å bearbeide sjøl på grunn av dette her. Også fordi at de tingene som vi har stått i gjennom åra, har jeg tydeligvis veldig annet perspektiv på. Jeg har en annen realitet, en annen virkelighet. Det er som om du har hele verdensbildet som dere begge deler, og så stemmer det ikke, sier hun.

Angsten tok overhånd

Ektemannen får etterhvert diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Det betyr for hans del blant annet panikkangstanfall på rekke og rad, og stor grad av sosial angst.

- Jeg spurte en gang jeg var syk, med en skikkelig halsbetennelse, om han kunne dra på butikken og kjøpe te og honning. Han fant ikke honning og klarte ikke å spørre om hjelp. Han klarte ikke å spørre: "Unnskyld, hvor finner jeg honningen?" Og måtte bare ut derfra, fordi det blir så jag, og du hører plutselig alle lyder kjempehøyt. Du hører plutselig all tikking, all snakking, at det ruller i de der litt mindre kurvene på butikken. Du hører alle de lydene så høyt at du klarer ikke å puste til slutt, forteller Hanna. Det å deretter komme hjem, uten honning, føltes som nok et nederlag for mannen.

– Så jeg må trøste noen som ikke klarte å gjøre det jeg hadde bedt dem om å gjøre. Jeg forstår jo så godt at sånne ting kan skje, men for ham ble dette en så stor ting at han gravde seg helt fullstendig ned. Det matet hele den tanken han hadde om at han var ubrukelig, ingen trenger ham, livet hadde vært bedre uten, forteller hun. Ektemannen har fortalt henne om hvordan han har følt seg som en klamp om foten på henne, at han har holdt henne igjen.

Skjøv kona unna

– Og han har prøvd å være ufin mot meg òg. Prøvd å være ufin over tid. Altså, skikkelig stygg til tider, for å skyve meg vekk, for at jeg skal ta bedre valg, fordi han mener at jeg fortjener bedre. Han har prøvd å gjøre det slutt, og vi gjorde det jo også slutt en periode. Men vi sklei tilbake til hverandre igjen, forteller hun.

– Vi er jo glad i hverandre, og vi har det bedre med hverandre enn uten. Og det er jo masse fint også. Jeg skulle bare ønske at han så seg selv på den måten jeg gjør. For det er det mest fantastiske mennesket jeg vet. Det er en kjempespennende person. Superintelligent. Det er så mye bra. Masse, masse humor. Ekstremt dyktig til å lære bort. Masse verdier som jeg setter stor pris på. Så skal jeg bare ønske at det ikke hadde vært kjipe ting i livet hans som hadde gjort at det ble sånn som det her, sier Hanna.

Vanskelig å få hjelp

Møtet med helsevesenet har også vært en utfordring.

– Jeg syns jo over tid at det har blitt litt lettere å snakke om ting. Vi har kommet lenger i prosessen og lært mye mer om hvorfor ting er som de er, og hva som kan gjøres for å løse ting. Men det er jo dette her med å få mer riktig type hjelp, oppleve at du blir lytta til, og at du slipper å bytte behandler annenhver uke, for det har vært en utfordring. Jeg skjønner at dette også kan være en veldig tung sak å ta. Han oppfatter at han på en måte fått bekrefta fra helsevesenet at “du er ganske håpløs, det er ikke noe håp for deg. Vi har begynt på nytt, vi nå. Vi er på runde to med tabletter, og vi har vært gjennom så mange behandlere, og det er ingen som får til å fikse deg”, sier Hanna om ektemannens oppfatning av hjelpen.

– Helsevesenet er veldig opptatt av at du skal fikses. Har du kreft, da fjerner de svulsten, og så ser vi hvordan det har gått. Brekker du et bein, gipses det, og så gror du sammen igjen etter åtte uker med krykker. Det er ingen som har fått fiksa mental helse her, og det her er i tillegg en sånn usynlig sykdom som har vært ... Det er så vanskelig å beskrive. Det er så vanskelig å beskrive overfor familie og venner som ikke forstår. Som tror at de aktivt blir valgt bort fordi at de er dem. Ikke fordi at dette er bare for mye for den personen å bli med i det bursdagsselskapet. Det er sykdommen som snakker og ikke den andre partens skyld, fastslår Hanna, og sier det sakte men sikkert går rett vei.

Topper og daler

– Dette har vært konstante tanker hundrevis av ganger om dagen siden tenåra. Men de har blitt færre. Det går opp og ned, det svinger ennå. Men det er i hvert fall ikke like mørke, lange daler av gangen. Det er noen flere topper innimellom. Og da ... Jeg håper jo at det er et tegn på at man er på vei ut av en kronisk depresjon, forteller hun, og sier at livet som pårørende ofte er blytungt, fordi alt ansvaret for to personer havner på én.

– Og så sitter du igjen, da, som den som er syk og får skyldfølelse. Det er en sånn evig nedadgående spiral. Du får skyldfølelse for at du blir til bry. Du klarer ikke å bære din egen vekt. Men noen ganger er det sånn at du kan ikke bære din egen vekt. Du må få hjelp av noen andre. Og jeg skulle ønske at han lot meg gjøre det før. For nå kan vi dele på det. Nå har jeg lært, han har lært, og vi samarbeider mye bedre. Og jeg tror det er også mye det som er grunnen til at ting har løsna. Jeg skulle ønske at han visste at det var greit mye før, å fortelle meg hva jeg kan gjøre for ham, sier Hanna, og mener det ble veldig viktig for henne å skape et trygt rom hvor han kunne oppsøke henne.

– Og at han skjønte at jeg ikke kom til å stille ham til veggs for de tankene han har. For jeg kunne jo ha reagert med sinne. "Hvorfor har du lurt meg?". Det er det jeg tenker er greit å fortelle andre folk. Det er som Bjørn Eidsvåg sier: "Jeg kan ikke ta alle skrittene for deg, men jeg vil gjerne gå med deg." Og la meg være med på det, for det er jo mitt liv også. Så kan jo dette kanskje gå litt bedre for alle sammen. Aldri legg ansvaret over på dem som har det vondt. Du ville aldri klandra en med kreft for å ha kreft. Det er veldig vanskelig å tro på at ting kan bli bra igjen når det er langt mellom lyspunktene, og jeg som er sånn kronisk positiv, da…jeg ser jo silver linings overalt. Vi er veldig motpoler på en del ting. Men han har begynt å snakke om prosjekter og fremtida igjen, om ting han har lyst til å gjøre, lyst til å lage seg grunner for å leve. Og da er vi jo så på rett spor. Da er vi der vi skal være. Vi begynner der, sier hun.

Trenger du å snakke med noen?

Dersom har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken, finnes det flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning: