– I veien videre må vi ta med vår kulturarv
Kjetil Folde.
Foto: Privat
Å stå både i fortid og fremtid, mellom kortsiktige behov og langsiktige kloke valg krever at vi snakker sammen og tåler å virkelig lytte, også når vi ikke er enige, skriver Kjetil Folde i dette leserbrevet.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Vi er alle en del av kulturarven og verdensarven vi som bor, eller har et opphav i den berømmelige cirkumferensen som utgår fire mil fra bergstaden Røros.
For svært mange av oss betyr dette faktum at vi bor i noe som er særskilt spesielt og unikt. Og verden rundt oss ser det. Det er jo en viktig grunn til at nettopp dette området har blitt verdensarv. Det handler om en kjærlighet og stolthet som kommer fra den samme kimen som «Det brenner en eld» er en viktig del av.
Denne kjærligheten handler ikke minst om den historiske kulturen og den unike verdensarven, som vi kjenner på og identifiserer oss med.
Det er ingen by i Norden, eller Nord-Europa som ligner på Røros med de naturrike omgivelsene. Det er få områder i Norge som kan tilby slike turvennlige fjell og nærmiljømuligheter innenfor ulike typer friluftsliv for den som ønsker det i alle aldre.
I en mer klima- og miljøbevisst verden blir slike opplevelser og muligheter satt mer og mer pris på. For kloden vår mister enorme typer av slike areal hele tiden.
Det er mange steder i verden med unik historie, men få områder kan vise til historie med dype røtter av naturbruk, fangstkultur, bondekultur og revolusjonerende industri i en og samme smeltedigel. Når vi i tillegg legger til et mystisk himmelfenomen, ja da blir det litt av en spennende gryte av en cirkumferens.
Hvilke identitetsmarkører kan vi trekke ut av denne fantastiske gryten?
At vi lever i hus forfedrene våre har brukt, at vi går i skog og fjell der det er høstet av naturens overskudd i generasjoner, der jord brukes til matforsyning og beiteland til det beste for matforsyning. Vi søker røttene våre koblet med det moderne i det lokale næringslivet - og ikke minst står vi mellom ny og gammel tid når det gjelder vedlikeholdet av kulturlandskapet som trues av gjengroing. Her på fjellet har jernvinneindustrien blitt avløst av bergverksindustrien. Folk her vet at tidene forandrer seg, at det er lurt å ha flere ben å stå på.
Her i cirkumferensen kjenner hverandre folk godt. Det inngir en trygghet i umistelige rammer – innhegnet av kultur og verdensarven med en natur i malende og innbydende omgivelser som bakteppe. Yngre generasjoner ser ut til å sette pris på slike verdier. Og flere har flyttet tilbake til Holtålen og i grender rundt Røros.
Vi snakker om verdier vi kjenner i ryggmargen, verdier som går i arv gjennom generasjoner, verdier vi lever for, verdier vi lever av og verdier mange synes er verdt å kjempe for.
«Det brenner en eld» handler om krigens elendighet, lidelser og konsekvens. - Men her blir vi også vitne til et brennende engasjement for å overleve og ta vare på byen Røros og menneskene der, og alle som jobber med spelet virker å ha det samme brennende engasjementet knyttet til det å formidle viktige sider av vår verdensarv og kulturelle arv.
Slik er det også på livets virkelige scene. Det å skape er å ivareta noe som er unikt. Det er dette flere og flere lever av i Bergstaden og området rundt. Samtidig skal vi lykkes med å både drive tradisjonelt, men også i tråd med tidens krav til mer klimavennlig produksjon, uansett hva som produseres. Vi trenger flere ben å stå på samtidig.
Det å stå både i fortid og fremtid, mellom kortsiktige behov og langsiktige kloke valg krever at vi snakker sammen og tåler å virkelig lytte, også når vi ikke er enige. Og enkelte viktige veivalg må ta den tida som trengs. Den brennende elden, engasjementet for nærområdet vårt, bygda og kommunen må ivaretas.
Det er grunnlaget for der vi hører til. En slik sokkel bør være bygd på samhørighet, respekt, engasjement og kunnskap. Slik bygger vi kommuner og lokalsamfunn sammen for fremtida.
Kjetil
Folde
