Livsvilje er et samarbeid mellom Fjell-Ljom, Tynsetingen og Alvdal midt i væla, og vi har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for å gjennomføre prosjektet. Alle artikler, videoer og podkaster vi lager til dette prosjektet blir liggende åpent og fritt tilgjengelig for alle, under prosjektsiden for Livsvilje.
Bjørn er et fiktivt navn, men vi kjenner hans egentlige identitet. Han ønsker å forbli anonym av hensyn til framtidige jobbmuligheter.
Mannen fra en kommune i Fjellregionen har strevd med tunge depresjoner i lengre tid. En rotete barndom og svik har ført til at troa på menneskeheten og at ting kan bli bedre, sitter langt unna. Å ville ta sitt eget liv, handler ikke først og fremst om å faktisk ville dø, men om å ikke orke å leve, sier han. Han håper at hans historie kan sørge for at omverdenen bedre forstår hvordan det er å leve med depresjonen, og at alle begynner å gi hverandre rom for å ikke alltid være perfekte.
– Alt er og var utmattende. Jeg våkner, pusser tennene, lager frokost, holder huset rent. Disse tingene koster så mye energi at jeg noen dager rett og slett ikke klarer det. Selvmordstanker for meg dukker opp når jeg rett og slett ikke orker å gjøre de mest grunnleggende aktivitetene lenger. Og den eneste veien ut av å gjøre dem, framstår som å aldri våkne i det hele tatt, sier 22-åringen.
Et problem
I skoleårene strevde han med lese- og skrivevansker, og tok det i stedet ut med å være rebelsk. Skolen droppet han ut av etter første året på videregående, da han ikke klarte å finne sin plass. Forhåndsdømmingen som dum og ubrukelig fulgte ham fra barneskolen, mener han. I stedet for å se hva den unge gutten strevde med, så lærerne heller på ham som et problem og et forstyrrelsesmoment.
Bjørn beskriver seg sjøl som en ganske normal gutt, med kjæreste og en liten, men nær vennekrets. Likevel har fremtiden virket håpløs og hjelpeløs så lenge han kan huske.
– Jeg har aldri hatt denne store drømmen om en dag å bli profesjonell i noen form for yrke, eller oppnå noe. De tingene som har holdt meg gående i livet, drømmene jeg har, er ting som for andre kan komme naturlig. Jeg drømmer om å kjøre bil igjen, jeg drømmer om å bo sammen med kjæresten min, jeg drømmer om en dag å få en motorsykkel. Jeg drømmer om å kunne lande og opprettholde en jobb, hvilken som helst jobb, sier Bjørn, som i dag er arbeidsledig på grunn av depresjonene. Verken BUP der han tidligere bodde eller senere hjelpetiltak har klart å hjelpe ham ut av depresjonen i tilstrekkelig grad.
– En dag håper jeg å kunne se tilbake og faktisk være stolt av meg selv. Det ville gi meg lyset jeg savner. Men frem til den dagen må jeg kjøre på som jeg har gjort, understreker han. Først og fremst handler det om å overleve til neste dag.
– Hver ting som er negativ, hvert eneste problem, hver mindre ulempe kan kræsje dagen min fullstendig, og i hodet mitt skaper det hundre katastrofescenarier om hvordan dette kan fortsette å spinne inn i at jeg havner tilbake i min suicidale og deprimerte tilstand, forteller han, og tror på en slags selvoppfyllende profeti.
Vanskelig å forstå
– Noen ganger kan det å tenke at disse scenariene vil skje alene, føre til at de skjer. Fordi jeg mister troen, mister jeg motivasjonen. Jeg sier til meg selv innerst inne at ting vil gå galt uansett, så hvorfor gidder jeg å prøve, forteller 22-åringen, og sier den mest beskrivende følelsen er å ikke føle noe i det hele tatt. Det kan være vanskelig for verden rundt å forstå og forholde seg til.
– Tenk deg for eksempel at du gjør det du liker best. Din største hobby, med eller uten menneskene du elsker mest, tenk på gleden og hvilen som gir deg, hvor glad det får deg til å føle deg. Tenk deg så å miste den følelsen helt. Du føler deg ikke nedstemt eller trist eller distrahert, du føler deg bare følelsesløs. Du føler ingenting, beskriver han.
Sjøl opplevde han det han beskriver som sitt livs største tragedie da en nær kamerat brått døde i en ulykke, og likevel følte han ingen ting.
– Jeg kunne ikke sørge over tapet mitt fordi jeg følte meg nummen og følelsesløs. Den følelsen av nummenhet er nesten umulig å forklare for noen som ikke har opplevd det selv, sier han. Innerst inne vet han at det er hodet som spiller ham puss.
Lange ventelister
– Det er lett for meg å si at rasjonelt sett vet jeg at mange av mine katastrofescenarier og negative tanker ikke nødvendigvis er de mest logiske eller rasjonelle. Men du mister det av syne når du sitter fast i det. Du begynner å se alle negative ting som noen gang skjer som et bevis på at du har rett i å hate deg selv. "Ser du? Jeg sa til deg at det ville gå galt." er noe jeg forteller meg selv ganske ofte, sier han.
Foreløpig har han ikke klart å få den nødvendige hjelpen han trenger i helsevesenet. Ventelistene er lange, og den eneste støtten han føler han har, er kjæresten og den lille vennekretsen.
– Jeg prøver å opprettholde et langsiktig perspektiv. Jeg liker å tenke på drømmer og håp jeg har for fremtiden. Fordi de og kjæresten er de eneste tingene som holder meg tilregnelig og villig til å fortsette livet. Den kortsiktige fremtiden er generelt sett bare mørke. Det er ingenting for meg å vinne der, men alt å tape. Det er gode dager innimellom, men for de som står rundt en person med alvorlige depresjoner, er det viktig å innse at en god dag, først og fremst handler om å ikke ville gi opp. En god dag består i at jeg kan ta oppvasken og støvsuge gulvet uten å måtte legge meg i to timer for å komme meg. I de dårlige dagene, får jeg ikke gjort de tingene i det hele tatt, forteller han.
Ny start
Nå håper han på en ny start i en nabokommune sammen med kjæresten. Det han ønsker seg aller mest, er en jobb å gå til, og en ny sjanse.
– Jeg ønsker meg en rettferdig mulighet, og en sjanse for meg til å bevise for meg selv at jeg kan lykkes, og det er ikke alltid min feil når jeg ikke gjør det.
Trenger du å snakke med noen?
Dersom har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken, finnes det flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning:
- Mental helse på hjelpetelefonen 116 123
- Mental helse har også en chat, som du finner på mentalhelse.no.
- Chattetjeneste fra Kirkens SOS: soschat.no
- Kirkens SOS har også hjelpetelefon på 22 40 00 40
- Kors på halsen fra Røde Kors: 800 33 321
- Kors på halsen har også chat: korspåhalsen.no
- Ved akutte tilfeller, ring 113
- Legevakt: 116 117
- Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus 78 96 74 00
Psykisk helsetjeneste i kommunene:
Alvdal: 488 93 270 / 458 76 859
Tynset: 901 00 119
Rendalen: 928 68 430Tolga: 624 96 500
Os: 952 66 514
Folldal: 414 24 561
Røros: 724 19 860
Holtålen: 977 76 586
