Jørgen ville ta livet sitt første gang som sjuåring:

– Det blir en indre kamp pågående som jeg skal vinne

Foto: Liv Maren Mæhre Vold.

“Jørgen” har vært inn og ut av psykiatrisk behandling siden han var ung, og som sjuåring forsøkte han å ta sitt eget liv for første gang. Nå har han manifestert sjølmordstankene som en djevel som følger ham på skuldra, side om side gjennom livet.

Liv Maren Mæhre Vold Redaktør Tynsetingen/Alvdal MIV

Publisert mandag 22. juli 2024 - 19:15 Sist oppdatert mandag 22. juli 2024 - 19:26

Livsvilje er et samarbeid mellom Fjell-Ljom, Tynsetingen og Alvdal midt i væla, og vi har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for å gjennomføre prosjektet. Alle artikler, videoer og podkaster vi lager til dette prosjektet blir liggende åpent og fritt tilgjengelig for alle, under prosjektsiden for Livsvilje.

Jørgen er et fiktivt navn av hensyn til familien, men vi kjenner hans egentlige identitet. Jørgens kone har også godkjent hele reportasjen, og har bistått i prosessen.

Mannen i 40-åra fra ei bygd i Fjellregionen er i dag etablert med kone, barn og hus, men slik var det ikke nødvendigvis opplagt at det skulle gå. Nå vil han fortelle sin historie for å vise at sjøl om det er håpløst, går det an å leve med en psyke som gjør alt den kan for å holde deg nede.

Sju år

– Jeg kan erindre første gangen jeg tenkte tanken på at jeg vil ta mitt eget liv, da var jeg sju. Da skal du jo egentlig ikke vite at du har det dårlig, men jeg husker ganske klart at jeg hadde en tydelig plan på hvor og hvordan jeg skulle gjøre det, sier mannen, som er oppvokst i et annet fylke. Fra barneskolealderen måtte han ta vare på sin yngre søster, mens moren levde et liv sterkt preget av rus og alkohol.

– Vi er en dysfunksjonell familie, så det holder. Vi snakker narkotika, vi snakker pillemisbruk, og vi snakker alkoholisme og you name it. Alle former for rus, det var det det starta med. Da min mor skilte seg da jeg var veldig ung, startet rusproblemene, og du blir en del av det uansett om du vil det eller ikke, forteller “Jørgen”, og sier man som barn er fanget i den formen å leve på.

– Du må ta til takke med det du får. Mutter'n hadde ikke arbeid, men har drevet på med alt du kan tenke deg for å ha penger til å holde på med det hun holdt på med. På mitt rom sto det et hjemmebrentapparat som ble flyttet rundt som det passet seg. Jeg husker godt jula i 1989, da hadde vi tre appelsiner og tre liter med rødvin, pluss hjemmebrent. Da begynte jeg å skjønne at det kanskje ikke er slik livet skal være, sier han.

– Jeg har aldri vært så redd

Helt absurd

Hjemmet var på ingen måte trygt, med folk som banket på vinduene om natta. Leiligheten ble et samlingssted for regionens rusmisbrukere.

– Det var helt absurd. Da jeg var åtte, gravde jeg et hull i madrassen min hvor jeg stjal kniver jeg kunne ha liggende i tilfelle noen kom inn om natta. Du blir veldig hjelpeløs, og det gjorde også at jeg ble ekstremt kynisk og redd for alt. Som åtteåring skal du ikke være den voksne, sier Jørgen. Han og søsteren gikk på skolen i hullete pyjamaser, uten mat. Under senga hadde han et hemmelig lager av boller, lefse og saftbokser som han stjal, som søsteren fikk det meste av. Etter hvert begynte barnevernet å fatte interesse for familien.

– Jeg husker jo at de var litt ofte på døra. Vi hadde flere kofferter stående klare hvis de kom, og hadde alltid låst dør. Noen ganger så kom det jo bøling med nordsjøarbeidere som mutter'n hadde kjent, som skulle sitte med oss og drikke seg fulle og ruse seg og få tak i heimbrent, eller planlegge et innbrudd eller hva det nå måtte være. Leiligheten vår ble på en måte basen, og jeg visste aldri hva som møtte meg når jeg kom hjem fra skolen. Jeg måtte også passe på at søstera mi kom seg til og fra barnehagen og hadde mat og klær. Det var viktigere for meg å sørge for at hun var trygg, for jeg var så gammel at jeg klarte meg sjøl, på en måte, beskriver Jørgen, som også møtte motgang på skolen, som ble det fristedet han hadde.

Ble mobbet

– Jeg ble knallhardt mobba i fire år, helt til det svartna og jeg gjorde igjen. Da ble det stille. Da jeg nærmet meg tiårsalderen, innså jeg at om det ikke skjedde noe positivt, så kom vi til å dø. Jeg fant en tikrone i ei lita krukke, som jeg stjal og ringte bestefar fra en telefonkiosk på kjøpesenteret. Jeg sa bare “nå må du komme og hente oss”, forteller Jørgen. To dager senere kom Jørgens bestefar og onkel og hentet de to barna og moren, til et sjokkerende syn.

– Det var ganske traumatiske greier, for når han kom, satt det fullt av folk i leiligheten, og det var ikke bare alkohol som var der. Vi måtte være med overalt hvis hun ville ut og ta seg en dram, for hun kunne ikke bare forlate oss, sjøl om hun også gjorde det etterhvert, sier Jørgen, og mener han sjøl ikke forsto at han begynte å slite psykisk.

– Jeg trodde det var vanlig, at alle har det sånn. Du prater jo ikke om sånt til venner eller skole eller andres foreldre. Jeg visste ikke om noe annet liv, og det handlet bare om å overleve daglig. Rundt tolvårsalderen begynte ting å materialisere seg for min del, da jeg begynte å tenke at dette livet gadd jeg ikke å være en del av. Hvis dette er her det livet gir, så har jeg kommet feil. Det har jeg ikke kjøpt billetter for å være med på, sier han.

Bygdepraten

Den første gangen han gjorde et forsøk på å ta sitt eget liv, beskriver han som et “jævlig toskete forsøk”, hjemme hos en kamerat, mens kameraten var i første etasje og spiste middag. Kameraten fant ham i tide, og han klarte å ro seg unna hva han drev med. Kameratens mor mente at sønnen ikke trengte å henge så mye med Jørgen, for han var jo litt skummel.

– Så begynte bygdepraten å gå. Jeg vokste opp i en bygd som er omtrent like stor som der jeg bor i dag, og bygdedyret er minst like levende da som nå. Folk begynte å prate litt om at det er “litt trøbbel bortpå der”, og det var bare sånn det var. Det ble jo ikke noe bedre av noen ting. De årene jeg skulle ha gått på skole og fokusert på utdanning, handlet bare om å overleve. Du er heldig om du står i noen fag, og du er heldig om du kommer gjennom det med å være noenlunde oppegående, uten å ha tatt livet av deg sjøl eller mora di eller hva det nå er, sier Jørgen. Bare én gang kan han huske at en lærer spurte om alt var bra hjemme. Det bekreftet han, for han forsto ikke at ikke alles liv var akkurat som hans. Til sammen har han regnet seg fram til at den lille familien har flyttet nærmere 40 ganger i løpet av barndommen.

– Det har ikke vært noen trygg havn noe sted. Jeg har ikke noen far, og muttern er den eneste foresatte jeg har. Så er det visse personer som har vært inne som farsfigurer eller andre, så om jeg ikke prata med dem, så har de i hvert fall vært der, tidvis i alle fall, sier han. Det viktigste fristedet ble idretten. Fram til han kom i ungdomsåra, beskriver Jørgen sjøl seg som uvanlig god i idrett, fordi det ble en flukt fra hjemmet.

– For da var jeg bare ute og gjorde ting, og det var den friheta jeg fikk ifra det. Men livet tar deg jo igjen når du blir litt eldre og skal bli voksen og skal ta ansvar, og nye ting i livet skjer, sier han.

– Jeg fikk et behov for å hjelpe andre

Slet med å sove

På videregående begynte han for alvor å merke konsekvensene av oppveksten med en rusavhengig mor. Fraværet var skyhøyt, og Jørgen slet med å sove.

– Jeg har jo vært vant til å ligge med ett øye åpent konstant, sier han. I militæret begynte kroppen å si ifra at nok var nok, og igjen la han konkrete planer for å ta livet sitt.

– Jeg fikk jo veldig lite hjelp i militæret. Det eneste jeg fikk, var at jeg var uskikket for utenlandstjeneste. Det eneste jeg ville, var å få reise til Kosovo. I stedet begynte jeg å legge planer for å komme hjem til sommeren, og feste med en kompis som jeg visste hadde våpen. Jeg klarte å finne nøklene til våpenskapet hans. Mens de andre fortsatte festen, forsvant jeg, og var fast bestemt på at nå var det over, forteller Jørgen.

Da våpenet ikke går av som planlagt, bryter han sammen.

– Det er som at jeg når en topp der jeg ikke klarer å gjøre det slutt sjøl engang. Da legger jeg bare våpenet fra meg og hopper ut fra vinduet i andre etasje, og drar hjem. Så snakker jeg ikke noe om det, Det slo meg at jeg er dømt til å leve et sånt liv. Der og da så ble jeg helt tom, og i flere måneder etterpå gikk jeg bare rundt og susa. Du er som en zombiekarakter, jeg spiste lite og sov ingenting. Drakk meg drita flere ganger i uka, og var bare et kaos av et menneske. Da begynte også den sosiale angsten å komme, forteller han.

Klarte ikke snakke

I en lengre periode klarte han verken å snakke med helsevesenet eller andre. I stedet prøvde han å jobbe seg ihjel, i snitt 260 timer i måneden med firedagers uke. Resten av tida drakk han seg full.

– Jeg hadde mye penger mellom hendene, og jeg kunne drikke meg drita og ha det livet jeg ønska å ha. Men jeg var jo aldri glad eller fornøyd med noen ting. Jeg brukte pengene momentant, på fester, biler, klær, bare tull. Det var full fart for å holde alt på avstand, beskriver han. Da han var 28, møtte han veggen for første gang, skikkelig. Da kom også panikkangsten.

– Da ble det på nytt den greia med at jeg ikke klarte noen ting, og begynte å tenke de tankene om “shit, skal vi ikke bare avslutte her, Jørgen, kan vi ikke bare bli ferdige med dette”. Det var ikke noen positivitet i noen ting, men etterhvert innså jeg at jeg trengte faktisk hjelp, sier han. I noen måneder gikk han til psykolog, uten at han syntes det hjalp.

– I etterkant ser jeg at det å ha noen å prate med, en fast avtale i uka hvor jeg måtte møte opp, ble redningen. Jeg har alltid vært ekstremt opptatt av å holde avtaler, fordi alle andre i livet mitt aldri har gjort det, sier han.

Grunn til å leve

Like etterpå møter han også hun som skal bli hans framtidige kone og mor til barna. Det ble starten på det han kaller et stabilt liv. Kjæresten ble gravid etter bare kort tid, og Jørgen fikk en ny grunn til å leve.

– Jeg tenkte at nå kunne jeg jo ikke være et rævhøl. Jeg levde ikke lenger bare for meg sjøl, men for henne og ungen. Jeg kunne ikke leve med den samvittigheten over at min livsførsel skulle gå utover dem, sier han. Ikke lenge etter flyttet de til bygda i Fjellregionen, der kona kommer fra, og flere barn kom til.

Fortsatt har han selvmordstankene bortimot daglig. Depresjonen er jevnt tilstedeværende, men nå mener Jørgen at han har funnet en måte å håndtere begge deler på.

– Jeg personifiserer det. Jeg ser på det som en person, som en ting jeg kan prate med og konfrontere ham - for det er en han - så han ikke kan få ta overhånd. Jeg må konfrontere han som styrer den delen av min psyke, og da kan jeg også kjefte på ham, og krangle og diskutere. Det blir en indre kamp gående, om at “denne kampen her skal du ikke vinne. Det kan hende du er tøffere enn meg i dag, men jeg skal ta deg i morra”. Den kampen har jeg nesten hver dag, også i dag, forteller Jørgen, og sier personifiseringen som har fått plass på skuldra, er destruktiv som juling.

– Men så vil jeg jo ikke være det, så jeg kjemper mot ham som bare faen. Noen ganger har jeg gode perioder, og da går det greit. Da er han ikke til stede på et vis, eller jeg anerkjenner ham iallefall ikke. Andre ganger, når jeg har det tøft, så dukker han opp igjen. Det kan være absurde ting som slår det ut, som en lukt, en hendelse eller et tonefall. Da er han tilbake igjen, den jævelen på skuldra, og står og lokker med “skal vi ikke bare bli enige om å møtes nå da, og så gjør vi det vi har prata om i alle år”, forteller han, og sier de kampene også er det som har berget ham. Det samme har kona, og de trygge rammene hun har skapt med hjemmet og barna.

Somatiske plager

– Hun planla jo mye, noe som gjorde at jeg måtte bare bli med. Jeg er helt avhengig av å ha en sånn som henne, for jeg har jo ikke kontroll på dager, datoer, avtaler, klokkeslett, ingenting. Av og til går den knappen på, og da er jeg fanga. Det kan skje mens jeg sitter hjemme, eller da jeg hadde vært på jobb. Jeg takler ikke selskaper veldig godt, for blir det for mye folk og for mye støy, kan jeg ikke kontrollere ting, og da får jeg panikk. Det har ofte hendt at jeg bare har gått. Etterpå er jeg fullstendig utslitt og gjennomsvett. Det er nok ikke så enkelt å være rundt meg når jeg er sånn, heller ikke for familien hennes, som er ganske ofte rundt oss, som kanskje ikke alltid skjønner hvorfor jeg plutselig forsvinner, forteller han.

Noen år etter at det nye livet i ei ny bygd med en ny familie startet, får Jørgen også somatiske plager, og trøbbel med ryggen. Sjøl beskriver han det som at han har “hatt alt, unntatt kreft”. Nok en gang treffer han veggen som han aldri har gjort det før. Han har begynt å ukependle til studier, men når smellen kommer låser han seg inne på et rom i seks måneder i strekk.

– Jeg var aldri på skolen. Det halve året er bare en grøt. Jeg husker ikke at jeg har gjort skolearbeid, om jeg noen gang gjorde det. Jeg satt egentlig bare på et lite, kaldt rom, til jeg kom hjem på vårparten og sa “nå er det krise". Nå må jeg ha hjelp, eller så tar dette slutt, ikke bare forholdet vårt, men livet, forteller han.

– Det er alltid et håp

Får hjelp

Innen kort tid får han hjelp i helsevesenet. Legene skjønner momentant at det her er alvor. De første samtalene med psykologen beskriver han som krevende. Hun sliter med å forstå måten han formulerer seg på. Han sliter med å gjøre det forståelig.

– Jeg trodde jeg snakket i fullstendig klartekst, men for henne var det bare…”jeg skjønner ikke hva du mener, jeg forstår ikke språket du prater”. Jeg klarte ikke å gi henne nok til at hun kunne hjelpe meg, sier Jørgen, som likevel fortsatte å gå til den samme psykiateren i flere år.. Å jobbe var uaktuelt, og på samme tidspunkt begynte også NAV å kreve oppfølgingsmøter for å få ham ut i jobb. AAP-perioden gikk mot slutten, og bekymringene for økonomien og framtida til familien gjorde også at Jørgen slet enda mer.

– Jeg begynte bare å prate, med meg sjøl og til meg sjøl. Bare sånn vilkårlig. Heldigvis var jeg alene da jeg gjorde det, ler Jørgen.

– Jeg berga kanskje litt på det, for jeg begynte å få kontroll på han jævelen på skuldra. Han fikk et navn, og jeg kunne erkjenne at han var der. De hjelpemidlene jeg fikk i psykiatrien hjalp ikke, men det gjorde det å begynne å snakke med han der, sier Jørgen, og gløtter bort på skuldra. Han legger ikke skjul på at det også er krevende for familien når han er nede i de mørke periodene.

Kan være "toxic"

– Jeg har kjempegode dager, og jeg har jævlige dager, og hun lever jo i det. Det går utover unger, og det går utover livet. For hennes del så tror jeg kanskje det ikke var så enkelt som jeg forteller. Hun har vært mye redd, det vet jeg jo, og det har vært en sånn samvittighetsgreie som jeg har kjent veldig på. Jeg kan være litt “toxic”, kan man si. Så skal man fungere hjemme og klare å komme tilbake i jobb, men det er ingen som skjønner settingen min, eller som klarer å gi meg de mulighetene jeg trenger for å komme tilbake til jobb. Det finnes ikke en arbeidsgiver som kan tilrettelegge så mye som jeg trenger. Jeg kan ikke være på jobb en dag og så være borte i tre uker. Det er ikke noen som vil ha en sånn en, fastslår han.

– Uten henne og uten ungene, så er det ikke noen tvil at da hadde jeg ikke vært her. Det kan jeg med hånda på hjertet si. Men så lenge jeg har en viss form for trygghet, så klarer jeg også å slappe av. Og det gjør at jeg faktisk klarer å være aktiv, eller jeg klarer faktisk å bidra med noen ting, eller jeg klarer å være en del av noe. Jeg klarer å være sosial når jeg har en bra dag, og jeg klarer å være med når jeg har overskudd. Jeg har funnet noe som på et vis klarer å holde de stygge tankene borte. Den følelsen av at du er redd for å leve, den er tøff, fastslår han, og innrømmer at han allerede nå er bekymret for hvordan det blir den dagen ungene blir voksne og flytter ut.

– Den redselen for hva livet kan by på senere, den er jeg redd for. Akkurat i dag så har jeg en trygghet, jeg har et trygt anker. Jeg har bodd på samme plass for en gangs skyld i mange år, og bare det er jo en ekstra trygghet i seg sjøl.Jeg er 100 prosent sikker på at jeg aldri kommer til å bli psykisk frisk, til det har det vart i for mange av mine leveår, og det er for lang tid til at jeg tror det er mulig å rette opp. At jeg har klart å stå i det i så mange år, er jeg er stolt over, faktisk, for det kunne fint ha gått begge veier.

Trenger du å snakke med noen?

Dersom har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken, finnes det flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning: