– Ingen har spilt på eller opplevd instrumentet som gambe på Røros

– Det er veldig bra at Kjersti Rydsaa er opptatt av dette instrumentet, som opprinnelig var bygd som en viola da gamba. Det kommer imidlertid fram enkelte synspunkter i intervjuet med henne som jeg føler et behov for å kommentere, sier Aksdal. 

Bjørn Aksdal har kompetanse som seniorforsker, tilsvarende professorkompetanse når det gjelder norsk folkemusikk og musikkinstrumenter. Han har nylig publisert to historiske artikler i Fjell-Ljom om celloen med lang fartstid på Røros.

Undersøkte instrumentet på 80-tallet

Han er kritisk til Rydsaas ønsker om å restaurere og tilbakeføre celloen til det den opprinnelig var bygget som; en gambe. Allerede på 1980-tallet undersøkte og registrerte Aksdal celloen. De siste åra er det Arnfinn Strømmevold som har forvalta instrumentet.

– Arnfinn kontakta meg i fjor og ba om hjelp til å formidle kontakt med Ringve musikkmuseum med tanke på å få overlevert celloen. Dessverre oppsto det problemer i dialogen mellom Arnfinn og Ringve som stoppet saken. Dette skyldtes først og fremst at museet mente at eierforholdene til celloen ikke var tilstrekkelig avklart, sier Aksdal.

Ifølge Aksdal ønsket ikke Strømmevold lenger å ha ansvaret for å ta vare på instrumentet, og ga det videre til Rydsaa.

– Jeg ønsker det skal bli levende igjen, til glede for Røros

– Aldri vært gambe på Røros

– Jeg stusser over at Rydsaa argumenterer for at instrumentet må være bygd før 1750 og sier at hun ikke har funnet noe som tilsier at brødrene Gade laget strykeinstrumenter fra bunnen av. Det kan være laget før 1700, men alt jeg har funnet av kilder tyder på at de selv bygde strykeinstrumenter, selv om de var mest kjent for produksjonen av gitarer og pianoer.

Aksdal mener det er problematisk at Rydsaa ønsker å starte en kronerulling for at rørosingene igjen kan oppleve det historiske instrumentet.

– Rydsaa ønsker å gjøre celloen om til en gambe, det vil si et instrument som ingen noensinne har spilt på eller har opplevd på Røros. Gamben ble ombygd til cello en eller annen gang på 1800-tallet og kom etter alt å dømme først til Røros i 1891 sammen med overlærer Osnes. Instrumentet har med andre ord vært på Røros som cello i 134 år, ikke i over 150 år, slik man kan få inntrykk av i avisoppslaget med Rydsaa, sier Aksdal.

Vet ikke hvordan det så ut

Han synes det vil være svært uheldig å tilbakeføre instrumentet til gambe fordi det medfører at en tar celloen ut av røroshistorien. 

– Instrumentet som overlærer Osnes spilte på og som senere har vært eiet og brukt av bl.a. Røros sangforening, Røros strykeorkester og Hobby danseorkester vil helt miste sin lokale interesse fordi ingen noensinne har spilt på eller opplevd instrumentet som gambe på Røros.

– Et annet kritisk spørsmål knyttet til en eventuell tilbakeføring er hvordan man i så fall kan vite hvordan akkurat dette instrumentet opprinnelig så ut, etter å ha gjennomgått en såpass kraftig ombygging, poengterer Aksdal

Kontroversielt synspunkt

Han reagerer også på at Rydsaa uttrykker skepsis til at Ringve musikkmuseum skal overta instrumentet. 

– Da vil det aldri kunne spille igjen. Da er det dødt, sa hun til Fjell-Ljom.

– Hva skal vi ut fra en slik holdning i så fall med de offentlige museene og musikkmuseene spesielt, spør Aksdal. 

– Jeg regner med at Rørosmuseet, som i likhet med Ringve er en del av MiST, vil reagere på et slikt kontroversielt synspunkt. 

Aksdal forklarer at musikkmuseer i dag er mer og mer opptatt av å presentere instrumenter som nettopp formidler en historie og en bakgrunn som instrumentet kan settes inn i, utover det å representere seg selv som et musikalsk objekt fra en gitt periode eller en spesiell byggetradisjon av individuell, lokal eller nasjonal karakter.

– Celloen representerer et instrument som i dag forteller en svært interessant historie knyttet til det lokale musikklivet på Røros, samtidig som den viser hvordan et instrument kan bli tilpasset nye musikalske behov etter som musikkhistorien skrider framover og samtidig stiller nye krav til instrumentene.

– Ikke et vrak

Aksdal vil heller ikke være med på at instrumentet framstår som et vrak, noe Rydsaa hevder. Han er enig i at tilstanden til instrumentet tilsier at det bør tas hånd om av en kyndig teknisk konservator som vil kunne reparere og rehabilitere skader i instrumentkroppen, slik at tilstanden ikke forverrer seg. 

– Derfor bør instrument finne vegen til Ringve Musikkmuseum, sekundært til Rørosmuseet, som i samarbeid med Ringve i så fall vil kunne ta vare på og presentere instrumentet som en del av det lokale musikklivet. Det å ta et ansvar for instrumenter som dette bør definitivt være et offentlig ansvar.

Overlærer Osnes' cello - Del 1

Overlærer Osnes' cello – Del 2