Overlærer Osnes' cello - Del 1

Det finnes en gammel og interessant cello på Røros som tidligere har tilhørt Røros sangforening. Det er nå snakk om å gi denne celloen til Ringve Musikkmuseum, som kan ta vare på instrumentet og sørge for nødvendige reparasjoner og vedlikehold med tanke på konservering.

 Når denne celloen framstår som spesielt interessant, så skyldes dette både at det er snakk om en eldre ombygd viola da gamba, og at instrumentet har hatt en variert og interessant historie på Røros siden overlærer Samuel Osnes etter all sannsynlighet tok den med seg til Bergstaden da han ble bestyrer ved Røros middelskole i 1891.

Overlærer Osnes

Overlærer Samuel Olai Knudsen Osnes var født som gårdbrukersønn på Nordfjordeid 27. juli 1855. Faren, Knut Knutsen Osnes, hadde tidligere vært militær trommeslager (tambur). Samuel begynte først ved seminaret på Stord, der han tok eksamen i 1874. Deretter flyttet han til Oslo, hvor han studerte han til artium. Det er et morsomt sammentreff at Osnes tok artium i 1877 sammen med den tre år yngre Ole Edvard Evensen fra Røros, sønn av kirkesanger Christen Evensen, som var en av forgjengerne til Osnes som dirigent for Røros sangforening.

Etter fullført artium arbeidet Osnes noen måneder som huslærer., før han i. 1878 ble immatrikulert ved Universitet i Christiania. Han ble uteksaminert i 1882 med embetseksamen i teologi og tok deretter praktikum. Parallelt med studiene arbeidet han som timelærer ved Kristiania Borger- og Realskole.

I 1884 ble cand. theol. Samuel Osnes ansatt som den første bestyreren av den nyopprettete middelskolen på Elverum. I 1891 var han fortsatt skolebestyrer, med Misjonshuset som bosted. Men samme år fikk han «befordring» til stillingen som bestyrer av Røros middelskole, som i 1886 hadde fått navnet Røros kommunale høgre almenskole. Han flyttet til Bergstaden og bosatte seg i hus nr. 68 i «Lillegaden». Gården tilhørte Røros kobberverk og gikk gjerne under navnet Klokkergården. Den huset en rekke bestyrere av middelskolen fram til 1918, da den ble solgt til fabrikkeier Aksel Magnus Krog.

Forble ugift

Osnes var ugift, men hadde ifølge folketellingen for 1900 en husholderske boende hos seg ved navn Petronille Pedersdatter Brynhildsvold. Det er ukjent hvor lenge hun arbeidet hos Osnes, men i 1910 omtales Petronille som sypike, og i 1920 som ansatt i en spiseforretning.

Høsten 1902 hadde Osnes et studieopphold i Tyskland, finansiert gjennom et offentlig stipend. Hva han brukte studieoppholdet til, vet jeg ikke, men på middelskolen underviste han i fagene religion, norsk, tysk og historie. I tillegg underviste han skoleåret 1901–02 i sang. Sangtimene besto ifølge fagplanene av «Øvelser i enstemmige og trestemmige sange samt endel notelære». Sang var for øvrig ikke et eksamensfag.

Dirigent

I 1897 ble overlærer Osnes, som må ha hatt musikkbakgrunn, engasjert som instruktør (dirigent) for Røros Sangforening, som var blitt stiftet i 1848. Dette vervet innehadde han til 1903, men ble igjen dirigent i 1908. I 1910 sa han fra seg instruktørstillingen, og foreningen henvendte seg da til musikklærer Bærøe, som imidlertid skal ha vist seg uskikket. I stedet tok lærer Jacob Rytter over som dirigent for sangforeningen, som på generalforsamlingen samme år vedtok å overta ledelsen av musikkskolen.

Som sangforeningens dirigent etterfulgte Osnes flere kjente navn fra musikklivet på Røros, bl.a. spelemann og kirkesanger Christen Evensen og grosserer og spelemann Magnus Engzelius. Alle tre er å finne blant sangforeningens æresmedlemmer.

Vinteren 1911 døde overlærer Osnes, knapt 56 år gammel. I beretningen om Røros Sangforening kan vi lese følgende minneord: 

«Han var foreningen en god støtte gjennem mange aar, ikke bare som instruktør, men ogsaa som taler og oplæser ved festligheter og i mange vanskelige tilfælder en god raadgiver. Han var alltid villig til at yde sin medvirkning. Med mange andre fortjente medlemmer vil hans minde leve blandt sangerflokken paa Røros. Ved hans bisættelse møtte foreningen frem og sang flere numre deriblandt en avskedshilsen forfattet av Y.L. Nielsen.»

Forfatteren av avskjedshilsenen var Yngvar Leipart Nielsen. Han var bestyrer av Røros apotek 1911–29 og en habil dikter, som hadde en betydelig produksjon på Røros. Hans mest kjente skuespill «Nina» ble oppført på Det Norske Teatret i 1926 og fikk meget god kritikk. Nielsen har også skrevet festskriftet «Røros apotek 1821–1921».

I en parentes i slutten av foreningens omtale av Osnes står følgende: Fra avdødes arvinger fik sangforeningen overrakt som gave en cello og en violin (bratz) samt en del verdifulde notehefter.

Her møter vi celloen for første gang. Det finnes i tillegg et fotografi av Røros Strykeorkester fra 1910, bestående av tolv musikere, hvor etternavnet til musikerne står håndskrevet under bildet. Samuel Osnes står her i andre rekke med celloen. 

På DigitaltMuseum har Rørosmuseet lagt ut det samme bildet, men kaller her orkesteret «Røros Strykemusikklag ca. 1909». På baksiden er medlemmenes navn skrevet: Fiolin (Ivar A. Galaaen, Axel Dahl, John Langen, Adolf Gustavsen, Peder Engen og Gunnar Engen), bratsj (Henrik Johnsen og Klaus Engesvoll), cello (Samuel Osnes), kontrabass (Jacob Rytter), trompet (Kristen Aspaas) og klarinett (Ernst Feragen). Kontrabassistens navn er her oppgitt som Jacob Rytter, mens det på det forrige bildet står skrevet navnet Grytnes.

Med tanke på at Osnes også var medlem av strykeorkesteret, ville det være mest naturlig at celloen heller ble testamentert til orkesteret, og ikke til sangforeningen- Det er mulig at dette kan skyldes at foreningen på denne tiden overtok ledelsen for musikkskolen på Røros.

Jeg har også forsøkt å spore opp bratsjen som ble gitt til sangforeningen, men har ikke funnet noen som vet hvor dette instrumentet tok veien. Notesamlingen ser ut til å ha blitt innlemmet i foreningens bibliotek uten at det ble oppgitt hvilke notehefter som kom fra Osnes. Mest trolig var det snakk om publiserte noter. Det kan også nevnes at sangforeningen i 1910 fra en lokal komité hadde fått som gave «et opretstaaende piano av Brødrene Hals’ fabrikat til en værdi av 800 kroner».

Fra gambe til cello

En undersøkelse av celloen som Røros sangforening mottok viser tydelig at det er snakk om en viola da gamba, nærmere bestemt en tenorgambe (også kalt bassgambe), som er blitt ombygd til cello.

En gambe er en flatbunnet instrumentfamilie med flyttbare tverrbånd og seks strenger, som strykes med en bue mens man holder instrumentet mellom knærne. Den stemmes vanligvis i kvarter med en ters i midten, mens fiolinfamilien er stemt i kvinter. Gamben var svært utbredt i Europa i renessansen og barokken og finnes i fire ulike størrelser. Det viktigste gambeinstrumentet var tenor- eller bassgamben, som i ensemblemusikken var en forløper for celloen.

Instrumentet ble brukt i en rekke musikktyper, både innen verdslig og religiøs musikk. Ensembler med gamber i ulike størrelser, såkalte consorts, var svært utbredt på 1600- og 1700-tallet, spesielt i England. I barokken ble gamben sett på som en helt nødvendig del av ensemblemusikken, og en rekke komponister skrev musikk for instrumentet.

Utover på 1700-tallet ble gambene gradvis utkonkurrert av den stadig mer populære fiolinfamilien, som på grunn av sin kraftigere lyd fungerte bedre i de nye og større konsertsalene. Bassgamben ble imidlertid fortsatt benyttet både som soloinstrument og generalbassinstrument sammen med cembaloet, men ble etter hvert erstattet av celloen. Tidlig på 1800-tallet ble det fortsatt bygd bassgamber, og en del komponister skrev fremdeles musikk for instrumentet. 

På den ombygde gamben er halsen skiftet ut og den nye skruekassen har fått antallet strenger redusert til fire. Selve instrumentkroppen er imidlertid i original stand og karakteristisk for en viola da gamba. Det finnes flere til dels åpne sprekker i lokket og skader i bunnen. Innvendig i bunnen er det innlimt flere bøter som forstrekninger. Kroppen er delvis listet på innsiden mellom hjørnene på begge sider. Sprekkene krever en relativt snarlig behandling hos en teknisk konservator.

Instrumentet ligger i en gammel, interessant trekasse, som trolig er originalkassen. Inne i bunnen finner vi to innlimte etiketter, som kan gi oss en pekepinn på instrumentets historie.

På den ene etiketten står det «J.N. Gade // Instrumentmager // boer // i Borgergaden No. 197 // i Kiöbenhavn». Den andre og nyere etiketten gir oss følgende opplysning: «Repareret // af // Ole Olsen //Musikinstrument Fabrik & Handel // 18 Christiania 87».

Instrumentmaker Jens Nielsen Gade

Navnet J.N. Gade representerer utvilsomt Jens Nielsen Gade (1790–1854), som i 1813 etablerte instrumentmaker Gade’s fabrikk i Borgergaden 197 i København. I 1819 inngikk Jens og broren Søren (1792–1875) kompaniskap som instrumentmakere.

Avisannonsene viser hvilke instrumenter som tilbys av brødrene Gade. Det framgår også at det selges både nye og eldre istandsatte instrumenter, samt at strengeinstrumenter mottas for reparasjon. Et særtrekk ved instrumentene deres er at de svært sjelden daterte dem, akkurat som instrumentet til Osnes.

Det finnes ingen bevarte gamber etter Jens eller Søren Gade. Det eksisterer imidlertid en cello signert «Brødrene Gade», trolig bygd i årene 1819–22, da de drev firmaet sammen. Den ombygde gamben er derfor sannsynligvis tilvirket en gang mellom 1822 og 1854. Dette er relativt sent med tanke på gambens primære bruksperiode. Hvis det er Jens Nielsen Gade som har bygd instrumentet til Osnes, tyder mye på et det kan ha skjedd allerede i 1820-årene.

En annen teori er at Gade kan ha fått tak i en gambe, som han har satt i stand og solgt. Men da ville han trolig ikke ha brukt en original signert etikett som han vanligvis kun brukte på sine egenproduserte instrumenter. Han ville nok heller ha skrevet «reparert av» foran navnet sitt. Uansett viser dette at det fortsatt var et marked for gamber i Danmark tidlig på 1800-tallet.

Ole Olsens instrumentfabrikk

Gamben til Jens Nielsen Gade har en sekundær signatur som viser at den ble reparert av firmaet til Ole Olsen i Christiania i 1887. Olsen var født på Hadeland i 1817, ble militærmusiker i 1836 og bosatte seg etter hvert i Christiania, hvor han ble kjent som en dyktig musiker og en betydningsfull person innen musikklivet. Han arbeidet som instrumentmaker fra 1856 og startet rundt 1860 en instrumentfabrikk og musikkhandel, som i 1867 hadde ti ansatte. I tillegg var han ansatt i Christiania Theaters orkester som kontrabassist og trombonist og var også dirigent for Artilleriets musikkorps fram til 1900.

Olsens fabrikk produserte en rekke typer musikkinstrumenter og hadde kunder både i Norge, Europa og USA. Han var en av de aller første i Norge som i større målestokk tilvirket og solgte gitarer. I tillegg reparerte han instrumenter. Han drev firmaet fram til han døde i 1905. 

På Ringve Musikkmuseum finnes det en cello med hardingfeledekor bygd av felemakeren Erik Johnsen Helland fra Bø i Telemark i 1863-64. Celloen tilhører den såkalte hardingfelekvartetten til Helland, som første gang ble benyttet på en konsert i Horten i 1864. Instrumentet har en sekundær signatur merket «Repareret af Ole Olsen, Musikhandel Fabrik & Handel, Christiania 1876», så vi vet at Ole Olsens firma reparerte celloer.

Det er etter alt å dømme ved Ole Olsens fabrikk at gamben i 1887 ble ombygd til cello. Årsaken til ombyggingen var trolig at markedet for gamber nå var nærmest uttørket. Det tok ennå flere tiår før tidligmusikk-bevegelsen skapte ny interesse for historiske instrumenter. Siden Osnes bodde på Elverum i 1887, kan han mest trolig ha kjøpt den ombygde celloen under et besøk i Oslo hos Ole Olsen helt i slutten av 1880-årene, rett etter ombyggingen. Det er også mulig, men langt mindre trolig, at han fikk tak i instrumentet på Elverum eller etter at han flyttet til Røros i 1891.