– Hun var raus og visste betydninga av å skille mellom sak og person

 – Vi er mange som følte at vi ble sett av Reidun. For mange av oss var Reidun ei som alltid hadde vært der, alltid var premissleverandør og alltid hadde oversikt. Det blir rart for oss nå når hun er borte.

Det sa sokneprest Harald Hauge da en velfylt Røros kirke torsdag tok et siste farvel med Reidun Roland. 

Ole Anders Feragen og Anne Guri Stokkli Haugvold åpnet med å framføre Floden, av Bjørn Eidsvåg.

Oppvekst på Stormoen

Harald Hauge startet med å fortelle om Reiduns allsidige og samfunnsengasjerte liv fra fødselen på Stormoen i 1937 til den siste tida da hun lå på Røros sykehus. Hun var den fjerde i en søskenflokk på seks, og hun vokste opp i krigsårene, ei tid preget av sjølberging.

– Familien hadde potet- og gulrotåker, og henta melk hos naboen. Vann måtte hentes i vannpost, og fryseboks var noe man leide i større felleshus, fortalte Hauge.

Han fortalte også om en episode der Reidun satte andres behov foran sine egne. Det var da hun hadde kommet inn på radiotelegraflinja i Oslo, og en medstudent gråt fordi hun hadde kommet inn i Kristiansand i stedet.

 – Reidun tilbød seg å bytte studieplass med den andre jenta. Slik var Reidun: løsningsorientert og med oppmerksomhet på andres behov, sa Hauge.

Humor og kjappe replikker

På Sjømannsskolen i Kristiansand møtte Reidun sin framtidige ektemann, Jan Roland. De reiste til sjøs sammen, men da Reidun ble gravid, mønstret hun av og flyttet til Røros. Der fikk hun sønnen Ole Henning. Noen år senere kom Jens Kristian til. Familien flyttet inn i hus på Kokkhaugen i 1977, samtidig gikk ektemannen i land. Han gikk bort i 1994, mens Reidun ble boende i huset fram til det siste.

 Harald Hauge trakk også fram Reidun Rolands skarpe tunge, kjappe replikk og humoristiske sans. Da krematoriet i kapellet ble bygd i 1979 til 1980 var Reidun Roland sekretær i formannskapet.

– Hun kunne da fortelle at hun, som sekretær i formannskapet, hadde lagt fram en sak om den nye kremasjonsovnen. Denne måtte testes før den kunne tas i bruk, og hun hadde da spurt i formannskapet om det var noen av medlemmene der som meldte seg frivillig. Hun lo fortsatt godt av sin egen kommentar, over førti år etter, sa Hauge.

Et langt og aktivt liv setter dype spor i et lokalsamfunn

Respekt for andre

Reidun Roland hadde stor respekt for demokratiet og den måten det fungerer på.

– Hun var raus i møte med dem hun var uenig med i ulike beslutningstakende fora, og visste betydninga av å skille mellom sak og person, sa Hauge

Kirka var pyntet med mange blomsterkranser, og Hauge leste opp de mange blomsterhilsenene. De vitnet om en kvinne med et stort hjerte, det var mange som takket for at Reidun Roland hadde vært til stede i livene deres.

– En visjonær kvinne

Formann i Røros sanitetsforening, Heidi Karidatter Bukkvoll hold en tale der hun takket Reidun Roland for hennes store engasjement i foreninga. Hun beskrev Reidun som en visjonær kvinne, et ja- menneske og et forbilde for andre.

– Hun var raus og hadde innsikt i utviklinga i dette landet langt bakover i tid, og en visjonær innstilling på mange ting, sa hun blant annet.

 Harald Hauge lyste fred over Reidun Rolands minne før kirka sang Alltid freidig når du går.

 Reidun Roland gikk bort 29. juli i en alder av 87 år etter kort tids sykeleie. Hun var aktiv helt til det siste og deltok på kommunestyremøte for Røroslista så sent som i juni.

 I båreandakten trakk Harald Hauge fram at Reidun Roland døde på nettopp Olsokdagen.

– Under minnetalen nevnte vi at Reiduns dødsdag, 29. juli, var Olavsdagen, olsok, minnedagen for Olav den hellige. Det betyr at Olav og olavsarven på sitt vis også spiller med i denne gravferden, sa han før han redegjorde for olavsarven.

– Likhetstanken hadde dype røtter

Samtidig minte Hauge om at det i år er sju hundre og femti år siden Magnus Lagabøte innførte Landslova, basert på Olavs lov. Loven bidro til at konflikter ikke lenger skulle løses ved hevn eller nettverk, slektsbånd eller familielojalitet, men gjennom å utvikle og utfolde rettferdigheten, med utgangspunkt i tanken om alle menneskers likeverd.

 – Nå er det ikke meninga å idyllisere disse lovene eller konsekvensene av dem, heller ikke å argumentere for et slags teokrati eller sammenblanding av lovverk og religion. Det ville ikke Reidun satt pris på heller. Men jeg tror at noe av prinsippene i disse lovene er noe hun ville nikket gjenkjennende til, nemlig at vanlige folk og deres liv og historier er like betydningsfulle som livene til de mektige og de som er høyt på strå. Hun var tross alt ei som gjerne gjorde seg til talskvinne for gatas parlament, og som lyttet til og agerte på grunnlag av fortellinger fra folk flest. Likhetstanken hadde dype røtter i hennes sinn og i hennes måte å bygge samfunn på. Det er noe å merke seg, sa Harald Hauge.

Utenfor kirken ble båren møtt av Røros sanitetsforening som sto æresvakt. Slik fikk Reidun Roland en siste hilsen med foreningens fane, som hun selv hadde gått i bresjen for å realisere.

Med skarp tunge og hjerte av gull

– Hun var et helhjertet samfunns­menneske som satte felleskapet foran seg selv

Ring a Reidun