Ring a Reidun

Generelt beundrer jeg folk som stiller opp i styre og stell og gjør en innsats for at vi alle kan leve gode liv. Noen har det som yrke, men mange stiller opp frivillig: Trass i full jobb legger de mange timer i arbeid de ikke får betalt for. Kanskje vanker det litt møtegodtgjørelse, men nitti kroner timen minus skatt kommer du ikke langt med. All tida de bruker til saksforberedelser for ei forening, et idrettslag eller et parti får de ingenting for.

Hver uke foretar de lønte og de ulønte vanskelige prioriteringer. De veier behov og ressurser opp mot hverandre, spinker og sparer og lurer konstant på hvordan de kan tenke «nytt». De fleste står i stormen noen år. Reidun Roland sto der i 54. Ikke rart ungene trodde hun var med i slaget på Stiklestad.

Reidun dukket opp i avisene i 1966. Da mente hun det var blitt for lett å gifte seg. Året etter stilte hun til kommunevalget for Arbeiderpartiet. Hun havna i kommunestyret, og siden har hun hatt plass på «brua» og sett ordførere og rådmenn komme og gå. Og den som er med lenge, får mye gjort. 

Reidun Roland hadde ei merittliste av de sjeldne. Hun satt i utallige styrer, nemnder, komitéer, råd og utvalg – foruten formannskap og kommunestyre. 

Like talløse var vervene hun tok på seg. Hun ledet Norsk Folkehjelp Røros, frivilligsentralen, kulturskolen, Røros AOF og Røros IL. Hun var med på å realisere en uendelighet av sosiale og kulturelle tiltak fra barnehager og eldreboliger til miljøpatrulje og kulturmønstringer. Hun initierte arrangementer, kurser, konferanser, seminarer, åpne dager og matfestivaler. For å nevne noe.

Ikke bare gikk hun i bresjen. Hun sørget for losji, skyss og markedsføring. Hun koordinerte, inviterte, samlet underskrifter, appellerte, debatterte, mobiliserte og ringte avisene for å minne om alt fra sanitetsforeningas julebasar til Røroskuas dag og årsmøtet i Drosjesentralen. Drøssevis av innsamlingsaksjoner har hun organisert. På åtti- og nittitallet kjempet hun som ei løve for å beholde sykehuset.

«Ring a Reidun», sa folk når andre ikke hørte. Eller ville høre. Og ofte nyttet det. 

Siden 1995 toppet hun Røroslista og var et konstant gnagsår på kommunestyremøtene med sine kritiske spørsmål og saker. På tampen av dén karrieren foreslo hun – utradisjonelt og lenge før si tid –minihus for å avhjelpe tomtemangelen i kommunen.

Hele veien var det sosiale arbeidet viktigst. Reiduns store hjerte banket og banket for dem som ikke er så flinke til å ta vare på seg sjøl. «Ring a Reidun», sa Rusomsorgen når pengene satt fast i byråkratiet og ingen kunne hjelpe med verken mat eller klær. Så ble det ei råd, på magisk vis. Sannelig tror jeg hun bladde opp av egen lomme iblant. 

Hun var ikke alene om alt, men trolig var hun alene om å gjøre så mye. 

Reidun Rolands engasjement kjente ingen grenser, og såvisst ingen aldersgrense. Om noen fortjente Miljøprisen fra Røros kommune i 2022, var det hun fra Kølkjørarvegen med det store hjertet.

En kan lure på om samfunnet hadde fungert uten ildsjelene. De brennende korrektivene. Viljene som får ting til å skje. Dem vi ofte tar for gitt.

Heldige er rørosingene som har hatt a Reidun.

Einar Gjærevold