– Vi må se på kjernekraft med samme åpenhet som annen strømproduksjon
KJERNEKRAFT: Ida Østby tar til orde for at det politiske Røros skal sette i gang formelle prosesser for å innhente kunnskap og se på kjernekraft med samme åpenhet som annen strømproduksjon.
Click to add subtitle
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
La meg åpne med at vi i Røros SU er åpne for kjernekraft – klimakrisa krever økt produksjon av energi med lite utslipp av drivhusgasser. Samtidig beror industri og beredskap seg i større og større grad på elektrisk strøm heller enn oljebasert drivstoff.
Bildet er likevel litt mer komplisert enn kjernekraftas skyttergravskriger skulle tilsi.
Naturligvis mener vi også at det skulle vært innført et toprissystem på strøm, da strømstøtteordninga er ekstremt inflasjonsdrivende. Det hadde i alle fall lettet børa på de av oss som har vært straffet hardest av markedsliberal sentrumspolitikk. Ved å skape forutsigbare priser, gjør man det enklere for bedrifter å planlegge, men det gjør det også mye enklere å planlegge for de familier som må telle på kronene for å fø foreldre i tillegg til barn.
Viktig å nevne likevel er at mye av prisøkninga er kunstig, noe som SSB stødig har slått fast. Å heve renta, igjen og igjen, straffer ikke matvarekjedene som er hoveddrivkraft i inflasjon, ei heller stagger det strømstøttas inflasjonsdrivende effekt. Det gjør bare gjeld tyngre å bære, og vasker arbeidsfolk ut av hjemmene sine.
Kanskje trenger man da ikke gjette på hvor vi står når det gjelder renteøkningene, heller.
Likevel kan verken god rentepolitikk eller god strømprispolitikk alene bidra til å styrke norsk industri eller til å berge klimaet. Der må man til med verktøy som forandrer vårt forhold til strøm. Et kjempeviktig tiltak som Røros SV alltid har gått hard inn for, og som vi heldigvis fikk med oss folk på for en stund siden, var å forbedre isolering i mange av kommunens bygg. Det er ikke utenkelig at det har gitt kommunen besparelser, og derfor kommunens mange tjenester og arbeidsplasser, for noen millioner kroner i løpet av perioden med dyr strøm.
Naturligvis ønsker man også å få på plass statlige støtteordninger for isoleringsprosjekter og for energieffektivisering, såkalt ENØK. Det er altfor dyrt å gjennomføre slike prosjekter som privatperson i dag, og for mange kommuner er det heller ikke en enkel avgjørelse å ta. Et klassisk eksempel på at det er dyrt å være fattig er at en god investering i ENØK tidligere var kostbart, men ville lønt seg noe voldsomt for mange nå.
De som ikke hadde råd til å gå i gang med ENØK straffes derfor hardere enn de som hadde ressursene til å energieffektivisere.
Likevel kommer vi ikke utenom at det må produseres mer strøm, og den strømmen bør være renest mulig. Til tross for sentrumspartienes iver etter å kaste penger på utenlandske vindmølleselskaper, er løsninga for mange en innlysende styrking av allerede eksisterende vannkraftverk. Å få oppgradert utstyret på Kuråsfossen var dermed riktig, men Norge har mye større potensial enn Kuråsfossen & friends. Også å etablere nye vannkraftverk eller å ta i bruk eksisterende kompetanse på solceller er god politikk som støtter opp under industri vi allerede har.
Et moment som likevel ofte preger debatten er mangel på håndfast kunnskap.
Kjernekraftdebatten vil for alltid forbli hjemsøkt av Tsjernobyl eller bli dominert av ukritisk kjernekraftpositivisme om vi ikke åpner for å innhente reell kunnskap om mulighetene for kjernekraft på Røros. Å balansere klima med miljø er kritisk, men samtidig er det en innebygd sannhet i at ingen katastrofe vil være så totalt ødeleggende for miljø som en uhindret klimakrise.
Mye tyder på at kjernekraft kan være et godt mellomledd, om ikke en endestasjon, i denne balansegangen, men da må det politiske Røros sette i gang formelle prosesser for å innhente kunnskap og se på kjernekraft med samme åpenhet som annen strømproduksjon.
