– Nei, kjernekraft er ikke løsningen

Framtidas energisituasjon er krevende. Venstres Per Arne Gjelsvik oppfordrer Røros sin ordfører til å ta kontakt med Halden Kjernekraft med tanke på deltakelse i deres prosjekt om et felles kompetanseløft.

Er kjernekraft løsninga?

Før Røros kommune går til et slikt skritt, bør de skaffe seg litt mer egne kunnskaper.

Minimal naturskade? Lite arealkrevende? Trygt?

Reaktoren i et kjernekraftverk er bare en liten del av en større global industrikjede. Starten i denne kjeden er den samme for atomkraft som for atomvåpen. Kjeden starter med urangruvedrift. Mange av urangruvene ligger i urbefolkningsområder; Australia, Canada og Afrika. Også Kazakhstan er viktig i utvinning av uranmalm. Malmen inneholder normalt omkring 0,1 prosent uran. Det betyr at 99,9 prosent av det som er brutt, gråberg og fattig malm, ligger igjen rundt gruvene. Åpent for vær og vind, vannsig og støvflukt.

Noe vi bør være vel kjent med på Røros.

I tilknytning til gruvene ligger knuseverk og møller som gjør at det finknuste materialet kan behandles kjemisk, og en får ut et produkt (Yellow cake) som er egnet til videre behandling. Det går med enorme mengder vann, grunnvannstanden er mange steder så redusert at en har gått over til å bruke avsaltet sjøvann. Avgangsdammene er ikke alltid godt nok sikret. Det drives både gruvedrift under jord og i dagbrudd.

Den senere tid har en utviklet utlakingsteknikker som går ut på å pumpe kjemikalier ned til de malmførende lagene for å løse opp uranmalmen. Også den metoden er sterkt forurensende. Arbeidsmiljøet er ikke det beste. Miljøet for lokalbefolkningen er forringet.

Videre er veien fortsatt lang fram til et kjernekraftverk. Yellow cake transporteres til land som har kjemiske anlegg for konvertering (omforming) til et produkt som kan anrikes. Anrikningsgrad avgjør om det er til sivil bruk (under 20 prosent) eller militært. Over 20 prosent anrikning tyder på bruk til atomvåpen, jamfør Iran. Biprodukt av anrikningen er utarmet uran, som blant annet nyttes til panserbrytende våpen med helsekonsekvenser for sivilbefolkning og soldater. Etter anrikning lages det brenselselementer. Bare 13 land hadde i 2020 anlegg for anrikning, 38 land har produksjon av brenselselementer, og i 2023 var det 32 land som hadde kjernekraftverk. Det betyr omfattende transporter av radioaktivt materiale på kryss og tvers mellom land og kontinenter.

Etter noen år i reaktoren må brenselselementene skiftes, selv om uranet på langt nær er oppbrukt. Flere hundre radioaktive fisjonsprodukter og en del aktiveringsprodukter er dannet. En står igjen med et radioaktivt avfall som må kjøles i flere år før det kan mellomlagres i påvente av endelig lagring, som skal sikre det i 100.000 år. Kun Finland har bygget et endelig deponi, planlagt begynt å bruke i 2025. Sverige er kommet langt med planer for deponi, mens alle andre land ikke har funnet steder for endelig deponering.

Brukt brensel kan reprosesseres. Få land har reprosesseringsanlegg, og flere av dem bare for militært bruk, det vil si at de tar ut plutonium til atomvåpen.

Norge har hatt fire små forsøksreaktorer. Alle er nå stengt. Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND) har fått oppdraget med avviklingen. Et deponi for det brukte brenselet vi har skal etableres. Det betyr ikke at det etableres et deponi for framtidige kjernekraft i normal drift.

Omkring 70 ulike design av små modulære reaktorer (SMR) er under utvikling. Ingen er ennå sertifisert for drift. I første runde kan Røros kommune følge med på høringsrunden om «Utredningsprogram for etablering av små modulære reaktorer i Aure og Heim kommune».

Anbefalt lesestoff:

• FFI-rapport 2015/01688 «Uranets vei til kjernekraft og kjernevåpen – en innføring i kjernefysisk flerbruksteknologi»
• «Uranium Atlas» 
• WNISR 2023 «World Nuclear Industry Status Report»

Dr. ing. Åse Juveli Berg,

Blant annet medlem av Sivilsamfunnets referansegruppe til NND