Synnøve B. Lillevold har skrevet ukas kommentar i Fjell-Ljom. Foto: Marit Langseth
Side om side
Les ukas kommentar fra Synnøve B. Lillevold i anledning samefolkets dag.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Når dette kommer på trykk, er det 6. februar, samefolkets dag. På denne dagen har jeg lyst til å oppfordre alle som i likhet med meg selv ikke har samisk blod i årene, til å bli bedre kjent med samisk kultur og levesett. Og til å bli kjent med menneskene. Vi er alle først og fremst mennesker. Vi har alle behov for fellesskap, og en identitet å være stolt av. Vi lever side om side med ulike kulturer, og vi kan alle berikes ved å bli mer kjent med hverandre.
Da jeg gikk på skolen (for omtrent 50 år siden!), var lærdom om samisk befolkning og kultur så godt som fraværende. Jeg lærte mer om hva de nordamerikanske indianerne hadde blitt utsatt for, enn om uretten mot den norske samiske befolkningen gjennom fornorskningspolitikken. Etter hvert har jeg heldigvis fått mer kunnskap om samenes kultur og levesett. Jeg har lært mye om reindrift av samiske kolleger; om hvordan natur og vindretning styrer mye av reindriftas hverdag. Jeg leste Mari Boines biografi og skjønte hvordan fornorskningen førte til kollektiv krenkelse og skamfølelse. Jeg har skjønt at krenkelser kan overføres mellom generasjoner, og at den samiske befolkningen som en konsekvens kan ha behov for en egen tilrettelagt helsetjeneste. På Røros har Samisk Nasjonalt Kompetansesenter for Psykiske helse og rus; (SANKS) en egen avdeling. Kunnskapen om den samiske befolkningens helseutfordringer og behandlingsbehov, bør bli allment kjent i norsk helsevesen, og ikke bare i den samiske befolkningen. Her har både helsemyndighetene og samene selv et formidlingsansvar. Og så må vi i «storsamfunnet» være villige til å lytte.
Et reinbeitedistrikt berører ofte flere kommuner, og det har sine utfordringer for både reindrifta og kommunene. I Holtålen bor ingen reineiere, men næringa har beite- og kalvingsområder i kommunen. I Røros bor flere som driver reindrift. Reindriftsnæringa og grunneierne har ulike interesser å ivareta. Presset på utmarksområdene er stort, og når reinen kommer inn på innmarka som skal gi husdyra beite, er det forståelig at gårdbrukerne blir misfornøyde. Jeg tror at forståelsen for reindriftas virksomhet og kultur er vanskeligere i de kommunene der det ikke bor reineiere, fordi vi ikke møtes og blir kjent med hverandre. Jeg tror at å bli kjent med folk og få økt kunnskap om kultur og levesett, er nødvendig for forståelsen mellom folk. Jeg tror på dialog og møteplasser. Dialog betyr samtale der målet er å forstå den andre. For å skape dialog trengs møteplasser.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP