Einar Gjærevold sammenligner dagens situasjon med krigen. – Alt var bedre under krigen, sa de gamle. Iallfall samholdet, skriver han i dette leserbrevet. Foto: Marit Langseth
– Bygdafolket kommer til å minnes hytteforbudet med skam
– «Kom ikke til oss med krigen din!» glefser bygdefolket når byfolket vil søke tilflukt på hyttene sine fra smittefaren som truer liv og helse hjemme, skriver Einar Gjærevold i dette leserbrevet, som stiller spørsmål ved det nasjonale hytteforbudet.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
"Det står ei kjerring på vintertunet,/så låg og lita der attme huset./Ho står og skjermer ei løkt mot vinden/og lyer, lyer mot nattesuset./Ho sanser andedrag borti holtet./En skistav knirker mot skarasnø'n./Ho svinger løkta og syner vegen./En flokk med skygger glir over bø'n."
Alt var bedre under krigen, sa de gamle. Iallfall samholdet. Det er det nordmenn har likt å prise i alle år. Det er det Erik Bye hyller i diktet «Flyktningeminne 1944». Under okkupasjonen, den fem år lange unntakstilstanden som vi i år markerer både 80- og 75-årsjubileum for, gjaldt det å hjelpe hverandre. By og land sto hand i hand. Redde og sultne byfolk flyktet fra forfølgelse og tomme butikkhyller og søkte til slekt og kjente på landet. Om det ikke fantes overflod av mat der, så var det i alle fall nok, og folk delte på det de hadde. Og den som var etterlyst av Gestapo og jaktet på av norske nazister, kunne søke tilflukt på landet. Folk tok imot dem og ga dem ly, gjerne med fare for eget liv. Og grenseloser og deres koner tok imot flyktninger og hjalp dem videre gjennom skog og over fjell til tryggheten i nabolandet, også de med fare for eget liv. Det er slikt mot og slik offervilje vi hyller med filmer som «Ni liv». Det var slik skolen lærte oss at vi skulle være. Vi skulle være gode nordmenn.
Men ikke i dag. «Kom ikke til oss med krigen din!» glefser bygdefolket når byfolket vil søke tilflukt på hyttene sine fra smittefaren som truer liv og helse hjemme. «Vi har nok med oss selv!» I storbyene (ja, vi har bare én, så la oss like godt kalle den Oslo) er smittefaren størst. Mange med underliggende sjukdommer har stor angst for å få covid-19. De er rett og slett redde for livet sitt. Det er vanskelig å forstå hvorfor friske mennesker ikke skal kunne laste bilen full av proviant for to-tre uker og flytte til hytta. På den måten skjermer de ikke bare seg selv, de sparer helsevesenet i hjembyen for den belastningen de ville blitt om de virkelig BLE sjuke. Men helsevesenet i hyttekommunen har ikke kapasitet til å håndtere ekstra pågang, hvis koronaen kommer dit, heter det. Om du brekker beinet i skiløypa eller får et hjerteinfarkt på hytta, er du en ekstra belastning.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP