Et platt liv

Vi har fem plattinger. Fem! En stor, en for soldager, en for litt skygge, en for sin skyld, og en fordi det passet seg slik. Nå er det jo mulig for oss å ha samlinger på mer en ti eller tjue personer. Det er en avstand på over fem meter om de sitter på hver sin platting. Jeg vil mene det var framsynt av oss å masseprodusere plattinger. Vi må selvsagt rope til hverandre, eller trenger vi det? Vi har jo mobiltelefoner! De fleste sosiale interaksjoner foregår jo nettopp på mobilene, så det vil funke bra. Attpåtil kan vi gløtte litt på hverandre, slik at vi har den gammeldagse, menneskelige kontakten også. Vi kan løfte kaffekoppen og dermed er vi fysisk i stand til å dele en opplevelse.

Gubben er et funn når det kommer til plattingbygging. Ingen, vil jeg påstå, lager så fine plattinger som ham. Nå visste jeg ikke at jeg hadde giftet meg med en slik handyman, han virket ikke slik den gangen vi møttes. I min nære, kjødelige familie finnes det omtrent ikke snekkere, rørleggere eller bilmekanikere, selv om faren min var innom murerjobbing mot slutten av livet sitt. Jeg hadde ingen erfaring med handymen. Jeg gikk ut fra at gubben enten var musiker eller kunstner, og det var han da jeg traff ham. Ikke musiker, selv om han er en uhelbredelig musikk-elsker. Han lagde flotte kunstverk på papir eller lerret, og føyde seg derfor inn i rekken av «svevende menn», akkurat slik jeg var vant med. Men så skiftet han ham. Nå er kjelleren vår fylt opp av verktøy, slikt som kreves for å bygge plattinger og enda flere plattinger.

Det er selve prosessen som gleder ham mest, ser jeg. For når verket er ferdig er han ikke så interessert i det lenger. Men da er jeg fornøyd. Da kommer en av mine få feminine sider frem. Jeg vil ha blomster og duk på bordet (bordet som gubben selvsagt har mekket). Jeg vil ha det vakkert og koselig.