– Det er små marginer det kan være snakk om

Livsvilje er et samarbeid mellom Fjell-Ljom, Tynsetingen og Alvdal midt i væla, og vi har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for å gjennomføre prosjektet. Alle artikler, videoer og podkaster vi lager til dette prosjektet blir liggende åpent og fritt tilgjengelig for alle, under prosjektsiden for Livsvilje.

Selvmord er en av de største årsakene til tapte leveår i Norge, og har store konsekvenser både for de etterlatte og for samfunnet. Hvert selvmord er en tragedie uavhengig av alder, men tapet av unge liv oppleves ofte som spesielt tragisk. De fleste som dør i selvmord i aldersgruppen 10-19 år er ikke i kontakt med psykisk helsevern når de tar sitt liv. Psykologen sier det er helt umulig å verge seg fullstendig mot selvmord uten å ty til så inngripende tiltak at det i praksis ødelegger livene til folk. Samtidig er det de som sliter med tunge tanker uten å ha en åpenbar psykisk lidelse som er de vanskeligste å nå inn til. 

 – Årsakene til selvmord blant barn og unge er komplekse og sammensatte. Som hos voksne finner man en sammenheng mellom selvmord og psykisk lidelse, rusproblemer og tidligere selvmordsforsøk. I tillegg ser det ut til at mer spesifikke risikofaktorer som familieproblemer, selvmord i familie eller vennekrets, skoleutfordringer, eksamenspress, mobbing, sosial isolasjon, selvskading og selvmordsrelatert internettbruk kan øke selvmordsfaren for ungdom, sier psykologspesialisten.

Summen av risikofaktorer

 – Mye tyder på at det er summen av risikofaktorer som bidrar mest til økt selvmordsfare. Yngre tenåringer som dør ved selvmord har en lavere forekomst av psykiske lidelser enn hva man ser hos eldre tenåringer og voksne, og psykososial stressbelastning kan se ut til å ha større betydning, påpeker Steen. 

I mange av tilfellene har det vært en situasjon eller hendelse forut for selvmordet, som oppleves dramatisk for ungdommen, for eksempel i form av tap av verdighet, en ekstrem opplevelse av avvisning, eller at ungdommen føler seg fanget i en situasjon hvor hen ikke klarer å se for seg en framtid. 

– Ungdom er ofte mer impulsive enn voksne, da de har mindre livserfaring og mangler et langsiktig perspektiv. De har jo levd kortere og har ikke grunnlaget for det lange perspektivet på livet. De stresser med å komme dit de er på vei, og hvis de ser at noe er i ferd med å skjære seg, så raser på en måte hele verden. Det blåses ut av proporsjoner, i motsetning til en mer moden person som kanskje ville sett at denne hendelsen isolert sett ikke er noen katastrofe, påpeker hun.

– Krevende å stå i

Viktig å støtte ungdom

 – Dette understreker hvor viktig det er å støtte ungdom i å utvikle et mer balansert syn på livets utfordringer, formidle at det er menneskelig å feile, og at det er mulig å komme seg videre etter en krise selv om det ikke kjennes sånn, sier Steen. 

 Selv om selvmord blant barn og unge er sjeldent, er det ikke uvanlig at også unge mennesker uttrykker ønsker om å dø. 

– Selvmordstanker er relativt vanlige, og kan tolkes som et uttrykk for at ungdommen opplever livet som vanskelig. Ungdom kan utvikle selvmordstanker på grunn av utfordringer som vanskelige livssituasjoner, følelser av utenforskap, traumer, manglende daglig mestring og ensomhet. Selvmordstanker i seg selv er sånn sett ikke farlige, og vil ha ulik mening og funksjon for den enkelte, påpeker psykologspesialisten. På tross av at selvmordstanker er ganske vanlige, er det heldigvis svært få som ender med å ta sitt liv.

Utsatte for smitteeffekter

– Samtidig er det viktig at man utforsker hva som ligger bak slike tanker hos ungdommen, for å få tak i hva ungdommen strever med. På samme måte som at feber tyder på at noe ikke er som det skal i kroppen, er selvmordstanker et tegn på at man ikke har det bra psykisk., sier psykologspesialisten. 

 Ungdom kan i tillegg være spesielt utsatte for smitteeffekter av selvmord, enten gjennom direkte erfaringer med selvmord i familien eller blant venner, eller indirekte gjennom bruk av internett og sosiale medier.

– Selvmordsforebygging blant barn og unge er en samfunnsoppgave, som angår oss alle. Med tanke på at de fleste unge som tar sitt liv ikke er i kontakt med spesialisthelsetjenesten, blir det viktig at forebygging også skjer utenfor de tradisjonelle arenaene for psykisk helsevern for barn og unge, sier Steen.

Overrepresentert på selvmordsstatistikken

Flere risikofaktorer

 – Flere risikofaktorer knyttet til selvmord blant tenåringer, som for eksempel plutselige kriser, familiekonflikter, kjærlighetssorg og andre relasjonelle problemer, skal ikke nødvendigvis behandles i psykisk helsevern, og vi må tenke forebygging på andre arenaer, understreker hun, og sier vi kanskje ikke er like rause som før, verken i arbeidslivet, på skolen eller mellom mennesker generelt. Vi vet at en del unge voksne opplever bekymringer for fremtiden, særlig knyttet til arbeidsliv og økonomi. Samfunnets forventninger kan virke overveldende, og det er viktig at vi hjelper hverandre med å se at det alltid finnes alternativer og støtte, sier Steen. Hun legger til at ungdommer kan være spesielt utsatt for å føle avvisning eller at de ikke er gode nok i en verden der sosiale medier og andre arenaer fremmer konstant sammenligning med andre.

 – Som voksne har vi et ansvar for å balansere ungdommers forventninger til livet. Og selv om det er viktig å ikke underkjenne psykiske utfordringer hos unge, er det samtidig viktig at vi normaliserer den naturlige variasjonen av følelser. Å anerkjenne at det er naturlig å ha vonde følelser når man opplever vanskelige situasjoner, kan gjøre det lettere for ungdom å sette ord på hvordan de har det, sier Steen. 

– Selvmord er jo fortsatt veldig sjeldent. Det aller viktigste man kan gjøre når en person i ens nærhet opplever en stor endring eller omveltning i livet, er å stille opp og støtte på en måte som hjelper vedkommende til å se at "jeg har noen rundt meg, jeg har en framtid”, mener psykologspesialisten, og sier det ikke nødvendigvis er en fremmed person i helsevesenet som er den beste til å hjelpe heller.

Et samfunnsprosjekt

– Det må være et samfunnsprosjekt, et felles prosjekt. Selv om psykisk helsevern spiller en veldig viktig rolle i selvmordsforebyggende arbeid, har våre tjenester også noen begrensninger. Til tross for høy kompetanse på psykiske lidelser og evne til å møte mennesker i krise, kan vi ikke forutse hvem som kommer til å ta sitt eget liv. Det finnes ingen metode, samtale eller test som kan gi oss en sikker indikasjon på dette. 

Selvmordsforebygging er en oppgave vi tar på stort alvor i psykisk helsevern, men likevel vil vi ikke kunne fange opp alle, påpeker hun, og sier dette peker på nødvendigheten av et bredere samfunnsengasjement i selvmordsforebygging, hvor alle aktører - inkludert familie, venner, skole, og arbeidsplasser - spiller en rolle i å støtte de som sliter. 

Samfunnets samlede innsats er avgjørende for å nå ut til dem som ellers kan falle utenfor. 

– Der og da kan man se fryktelig mørkt på det og tenke at dette kommer aldri til å bli bedre. Det kommer mange nedturer også senere i livet, det vil det gjøre i alles liv, men det kommer også alltid oppturer og opplevelser som du ikke ville vært foruten. Ved å velge å avslutte livet, så takker man jo nei til de opplevelsene også, sier Steen.

Flere menn enn kvinner

 Det er flere menn enn kvinner som tar livet sitt, og sosial isolasjon anses som en viktig risikofaktor. Kvinner har som regel et større sosialt nettverk som de bruker aktivt, noe som gjør at venner og familie lettere kan oppdage når de har det vanskelig, og dermed bidra til at de får raskere hjelp fra helsevesenet. 

– Det tradisjonelle mannsidealet og samfunnets forventninger om at menn skal beskytte og ta vare på familien, kan gjøre det vanskeligere for menn å be om hjelp eller uttrykke at de har det vanskelig, da dette strider mot forventningene om mannens rolle, sier Steen. Blant unge menn kan ustabilt selvbilde og vanskeligheter med å regulere følelser øke selvmordsfaren. Videre er vanlige overgangsfaser i livet, som å bytte skole, flytte, gå fra ungdom til voksen, eller å oppleve skilsmisser, også kjente risikofaktorer.

 – Ikke alle er vant til eller greier å sette ord på vanskelige følelser, kanskje gjelder dette særlig gutter, og da må vi finne andre måter å oppnå kontakt på. Hvis vi ser at en ungdom sliter og har problemer med å uttrykke seg, kan sosial kontakt for eksempel gjennom aktiviteter og anerkjennende nærvær i seg selv gi en følelse av tilhørighet og støtte til ungdom som føler seg utenfor eller har vonde tanker og følelser, påpeker Steen, og sier mange selvmord kjennetegnes ved en ubalanse mellom en ytre påkjenning og personens evne til å håndtere denne påkjenningen.

Evnen til å tåle følelser

 – Dette handler om evnen til å tåle og håndtere egne følelser. Barn og unge som sliter med å tåle og regulere egne følelser er sårbare for utvikling av psykisk lidelser senere i livet, som igjen er en risikofaktor for selvmord. Det blir derfor viktig at vi fanger opp disse barna tidlig, sier Steen, og legger til at det viktigste er å være til stede for den som går med tunge tanker. 

– Det kan hende vi er litt redde for å spørre også, fordi vi syns det er vanskelig å snakke om. Men det er ikke slik at vi gjør selvmordstanker verre ved å spørre om dem, tvert imot vil mange oppleve det som lindrende, sier Steen, og legger til at det er vanskelig å si noe om grunnen til at forekomst av selvmord er høyere i en region. 

– Selvmord er sjeldent og tallene er små, og geografiske variasjoner kan påvirkes av så mange faktorer. Det kan ha noe med smitteeffekt å gjøre. Og kanskje er det noen steder slik at det er en tausere kultur, og at det gjør det enda vanskeligere å stå frem med det man strever med og føler at man står helt alene med. Jeg tror ikke vi finner en fasit, for å si det sånn, men det er viktig at folk begynner å snakke om det, understreker hun. 

– Selvmordstanker handler ofte mer om et ønske om å unnslippe en uutholdelig situasjon enn et direkte ønske om å avslutte livet. At vi som medmennesker bidrar til håp om at en forandring er mulig, kan utgjøre en stor forskjell for den som strever.

Trenger du å snakke med noen?

Dersom har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken, finnes det flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning:

• Mental helse på hjelpetelefonen 116 123
• Mental helse har også en chat, som du finner på mentalhelse.no.
• Chattetjeneste fra Kirkens SOS: soschat.no
• Kirkens SOS har også hjelpetelefon på 22 40 00 40
• Kors på halsen fra Røde Kors: 800 33 321
• Kors på halsen har også chat: korspåhalsen.no
• Ved akutte tilfeller, ring 113
• Legevakt: 116 117 
• Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus 78 96 74 00

Psykisk helsetjeneste i kommunene: 

Alvdal: 488 93 270 / 458 76 859

Tynset: 901 00 119

Rendalen: 928 68 430Tolga: 624 96 500

Os: 952 66 514

Folldal: 414 24 561

Røros: 724 19 860

Holtålen: 977 76 586