– Hvem forvalter sannheten når det gjelder boplikt?
MANGE TOMME HUS: I Røros sentrum er det mange ubebodde hus. Det har gjort spørsmålet om boplikt til et omdiskutert tema.
CECILIE B STUEDAL
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det
har vært en viktig sak for SV i mange år å innføre boplikt også ved arv, og nå
har de fått med seg en aksjonsgruppe som går hard til verks for å legge press på
politikerne når saken skal behandles i kommunestyret 25. april.
For
snart 20 år siden var jeg så heldig å arve en sentrumsgård på Røros. Gleden var
stor over å kunne ta over en eiendom som hadde vært i familiens eie siden
midten av 1800-tallet, men jeg var vel ikke klar over hva dette betydde av
innsats og penger å rehabilitere eiendommen. Det er ikke gratis å arve en
sentrumsgård, og jeg mener jeg vet det meste om hva det betyr av tidsbruk,
omtanke og ikke minst penger å sette i stand en eiendom fra tidlig 1700-tall.
Dette har vi gjort fordi vi har kjent det som en forpliktelse og glede over å
kunne forvalte en eiendom i visshet om at barn og barnebarn vil overta når
deres tur kommer.
Men det er ikke gitt at de som arver står klar til å flytte
inn den dagen de overtar. I vårt tilfelle tok det cirka 15 år før vi kunne flytte
inn fordi vi hadde arbeid å skjøtte andre steder.
Er kommunen villig til å
selge eiendommer på tvangssalg dersom de ikke blir bebodd en periode?
Jeg
blir både sint og lei meg når aksjonistene hevder at de som arver eiendom i
Røros sentrum gjør det av ren
egeninteresse fordi de ønske å skaffe seg en billig feriebolig. Jeg kjenner
mange som har arvet eiendom i Røros sentrum og som slettes ikke har brukt
eiendommen som «hytte», men har tatt aktiv del i lokalmiljøet – til stor glede
for Rørossamfunnet. Det skapes et inntrykk av at bare det blir innført boplikt
også ved arv, vil byen som ved et trylleslag blomstre og bli som «i gamle
dager».
Går det virkelig an å være så naiv?
De som arver eiendom i Røros sentrum er en
berikelse for byen, og ikke – som SV og
aksjonsgruppa mener – et dødsstøt. Aksjonsgruppa går hardhendt til verks når lederen
blir avbildet i avisa liggende på alle fire på gulvet for å «avdekke»
boligsyndere.
Synes nabolaget på Flanderborg at det er hyggelig å bli «avslørt» på denne måten?
Hensikten
med å innføre boplikt for 50 år siden var «å øke Røros sin attraktivitet som
bosted» og bidra til at folketallet øker og gjennomsnittsalderen i befolkningen
går ned. Jeg vil minne om at gjennomsnittsalderen i befolkningen ikke har gått ned siden 1975, snarere tvert om – til tross
for boplikt.
Det er naivt å tro at å utvide boplikten til å gjelde ved arv vil
endre dette. Det er mange ting som må på plass for å gjøre sentrum attraktivt
for barnefamilier, og jeg er dypt uenig med dem som mener det er et trygt miljø
for små barn å vokse opp i «gata». I gamle dager – som mange drømmer seg
tilbake til – var gata lekeplass for oss ungene. I dag er det bilen som har
overtatt, og det er direkte livsfarlig å slippe en 4-åring ut for å leke.
Det
blir hevdet at Bergstaden er i ferd med å bli en spøkelsesby, senest av Trygve
Lundemo i Adressa 26. mars. Vi som bor på Røros og som går på butikken, på en
av de mange kaféene, som treffer naboer og venner, som er med i frivillig
arbeid eller deltar i en eller annet kulturaktivitet eller tar oss en tur i
skog og mark, opplever ikke å bo i en spøkelsesby.
Det er trolig bare de som
ikke bor på Røros som forventer at det skal «boble av liv, som ved juletider, under martnan, i
påska, om sommeren og mange helger». Sannheten er at det er en jevn strøm av
besøkende på Røros hele året, og at vi fastboende slettes ikke opplever en
«trist hverdag». «Mellom slagene» kan det faktisk være å godt å få en pause fra
turiststrømmen.
Dagens
ordning med boplikt er upersonlig, det vil si hvem som helst hvor som helst kan kjøpe
en eiendom i Røros dersom hele eller deler blir bebodd, kort eller lenge. Denne
ordningen undergraver stabiliteten i bomiljøet og åpner i stor grad for
«hyblifisering» og «lovlig» hyttebruk.
En spesiell utfordring ved boplikten er
dessuten at den er lett å omgå, rett og slett fordi myndighetene unnlater å følge opp og kontrollerer at forskriften blir
fulgt. For de som er lojale mot bestemmelsen virker det direkte provoserende at
kommunen ikke griper inn.
Er det noen som tror at det vil bli lettere å
kontrollere når boplikten blir utvidet?
Å
utvide boplikten til å gjelde også ved arv vil skape nye konflikter i et lite
samfunn der samhold og fordragelighet har preget livet. Et slikt forslag bør
derfor avvises.
Jens Ivar
Tronshart