Boplikt-debatten:
– Min største frykt er at jeg vil være nødt til å fortelle mine barn hva Røros var, heller enn hva det er
ØNSKER BOPLIKT: Ida Østby, leder i Røros Sosialistisk Ungdom.
Julie Ofelia Engtrø
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Følelser har helt klart en plass i en så fundamental debatt som bopliktdebatten – eller som jeg tidvis ønsket det var, boligdebatten.
Den handler om Rørosinger som jobber heltid og som ønsker å vende tilbake til stolte bergstad for å stifte ny familie, men som ikke kan kjøpes inn på boligmarkedet av far og mor. Like mye handler den om et ønske om å beholde et slektshjem – selv om ingen bor der. Jeg har hørt utallige varianter av samme historie, og jeg skjønner godt hvorfor det blir en følelsesladet debatt.
Jeg synes følelser bør drive oss til diskurs, men diskusjonen bør ikke være en der følelser er argumenter.
Høyresida har vært urovekkende gira på å beskrive Røros nesten som et døende sted, upraktisk og uattraktivt - som kun kan gjenopplives ved at fritidsboliger, ettertraktet i et historisk miljø, fylles av turister.
Turistnæringa er selvfølgelig kritisk, og arbeidet som går inn i å muliggjøre den er noe jeg gledelig har deltatt i hele livet.
Samtidig så er det en annen næring på Røros som sysselsetter flere, og som er med på å muliggjøre turistnæringa, slik den selv blir muliggjort av turistnæringa – eller, for å være mer presis: De muliggjøres begge av frivillighetskultur og et levende miljø som evner å løfte opp folk med uortodokse, og tidvis ganske lite profitable lidenskaper.
Industrinæringa er en næring som har vært i ganske dramatisk vekst på Røros, særlig tatt i betraktning hvor «upraktisk» mange av bopliktmotstanderne beskriver Røros å være. Den, sammen med turistnæringa, står for sånn en heftig sysselsetting at Røros er vant med å ligge blant de laveste på arbeidsledighet i Trøndelag. Ikke bare det, disse næringene som er så avhengige av hverandre, står også ovenfor en felles utfordring og har gjort det i lang tid: Det er vanskelig å få tak i nok folk - dog, ikke fordi folk ikke vil jobbe her. Over halvparten av arbeidende befolkning i Os og Holtålen pendler hit for å jobbe. Det er riktignok sjarmerende å kjøre på distriktsveiene, men så gøy at man intensjonelt søker å legge til en time eller så med ulønnet arbeid i hverdagen er det neppe.
I dag så ligger Røros rett bak Trondheim på pris, til tross for at motstandere av boplikt ofte beskriver at fjerning av boplikt trengs for å lokke folk hit. De høye boligprisene, drevet av etterspørsel, og den konstante tilflokkingen av utenbygds arbeidskraft vitner i harde fakta om en annen virkelighet.
For å være ærlig: Bedrifter må vokse om de skal konkurrere. Sånn er kapitalismen – noe jeg hadde håpet at Høyre skulle forstå. Om man ikke kan sikre god tilgang på arbeidskraft, så blir det vanskelig å forsvare ytterligere investeringer og satsinger på Røros; også et argument Høyre er godt kjent med. Jeg mener først og fremst at det bør tas langt større politisk initativ på prisregulert boligbygging – både for å styrke byggarbeidsplassene med inntekt i vanskelig tid, og trygg arbeidskraft – men også fordi Røros så og si skriker etter det.
Likevel – det er vanskelig å gjøre når makta i Oslo tror mer på marked enn på mennesker; da må vi gjøre de tiltakene vi kan her på Røros. Et helt innlysende tiltak, basert på det vi vet, selv om det kan utfordre det vi føler, er å sikre at husene som folk kan bo i faktisk er bebodd.
Å ha et fullt legalisert smutthull kun for dem som arver bidrar helt enkelt ikke til dette målet. Å innføre boplikt på arv er heller ikke magi, men da velger man en retning og man setter seg en ambisjon: Røros skal forbli en plass hvor folk bor, hvor folk lever, og som folk kaller hjem. Det er et mål vi kan realisere om vi vil, på samme måte som det er helt mulig å styre vekk fra dette målet - slik bopliktsmotstanderne aktivt ivrer for, uavhengige av om de er klare over det.
Det handler i bunn og grunn om hvilken historie det er vi skal fortelle til de som kommer etter oss, og hvilket Røros det er vi etterlater dem. Min største frykt er at jeg vil være nødt til å fortelle mine barn hva Røros var, heller enn hva det er. Det er ingen automatikk i at kulturen og historien vi i dag så flittig skaper vil overleve om arbeidsfolk ikke har råd til å delta i den.
