Jeg pleide å tenke at hjemme var
kjedelig. Det var ingenting å finne på i den lille bygda oppe på fjellet. Vi
dro på skolen tidlig på morgenen mens det var enda mørkt. Det vi lærte om ble
gradvis kjedeligere etter som årene gikk. Vi lekte oss mindre og mindre i
friminuttene. Gikk hjem med stadig tyngre sekker. Gjorde flere og flere lekser.
Dro på aktiviteter som var morsomme, men som etter hvert mistet litt av sjarmen
når det ble lagt mer vekt på prestasjon. I helgene dro vi på hytta. Jeg pleide
å tenke at det var alt livet var og ville være om jeg ble boende her.
Jeg pleide å tenke at andre
steder var finere, mer spennende, hadde mere å by på enn fjellbygda. Jeg pleide
å tenke at årstidene, spesielt min favoritt høsten, var sikkert mye penere og hyggeligere
andre steder. At gresset helt sikkert var grønnere på andre siden av fjellene,
og at sommeren varte lengre og vinteren ikke var så kald. At det var flere
løvtrær og mindre av de kjedelige nåletrærne vi hadde overalt. Jeg pleide å
tenke at alt var bedre de andre stedene og at hjemme ikke hadde noen sjarm.
Jeg pleide å tenke at det var for
trangt for meg. At jeg trengte mer plass. Jeg lengtet etter en annen verden der
ingen viste hvem jeg var, og der jeg kunne være meg selv. Et sted der mennesker
var for opptatt med sitt til å bry seg om hvordan du kler deg. Der folk brydde
seg mindre om mannen i gata. Et sted som ville gi meg en frihet jeg ikke hadde
følt på før og som ville gi meg mot til å finne meg selv. Jeg ønsket å dra til
et sted som kunne fortelle meg hva jeg skulle bli når jeg ble stor, ikke forbli
på det stedet der jeg ikke hadde noen ambisjoner. Jeg pleide å tenke at alt
ville falle på plass om jeg dro hjemme fra.
Så jeg dro. Jeg dro til stedet jeg
hadde forestilt meg. Og det var fantastisk! Aldri hadde jeg følt meg så fri, så
meg selv, så åpen til framtida. Jeg kom tilbake til fjellbygda nå og da, i
ferier og til høytider, og jeg syntes det var nok for meg. Jeg fikk fortsatt
oppleve alt det fine med bygda mi og slippe det jeg ikke likte. Å være hjemme i
sommerferien ble nesten litt for lenge, og jeg telte ned dagene til jeg kunne
dra igjen. Jeg var ung og egenrådig. Jeg trengte å oppleve noe annet. Jeg fant
meg selv og startet på en vei jeg aldri hadde gått om jeg hadde blitt hjemme.
Men …
År har gått og jeg er eldre nå.
Jeg har sett og opplevd det andre og er blitt rikere med erfaring. Jeg har gjort
det jeg ville gjøre så inderlig den gangen. Jeg har etablert et liv vekk hjemme
fra og jeg har fortsatt ambisjoner og ting jeg vil gjøre her. Men, nå som jeg
har fått til det jeg ønsket meg, finner jeg at tankene mine driver stadig hjemover.
Til den lille sta’a som jeg vokste opp i. Den som jeg pleide å tenke var så
kjedelig, så grå og trist, så trang. Jeg så ikke hvor vakker den er før jeg
ikke hadde den rundt meg lengre.
Jeg tenker oftere på minnene fra barndommen
som har formet meg til den jeg er i dag. Hver gang jeg ringer til mine
barndomsvenner ender vi opp med å snakke om alt det vi gjorde i oppveksten. Da
vi gikk sammen hjem fra skolen og alltid stoppet på bensinstasjonen før vi la
ut på den lange veien hjem. Da vi fant på sprell i friminuttene og alltid hadde
noe å snakke om. Da vi kunne ta sykkelen fatt en ettermiddag på sensommeren og
møtes i gata. Da vi dro på utallige turer med skolen i all slags vær og forhold,
ikke alltid med motet på topp, men vi fant alltid på noe som fikk oss igjennom.
Da vi ikke hadde de voksene tankene vi har nå. Ingen bekymringer. Ingen ansvar.
Bare oss i trygge og kjente omgivelser.
Annonse
Jeg pleide å tenke at hjemme var
kjedelig, stygt og trangt. Nå tenker jeg at jeg har fått vokst opp på den
peneste plassen, med de greieste folkene og med uendelige muligheter om man vil
se de. Nå tenker jeg at jeg liker meg borte, men jeg vil alltid hjem igjen.
Je vil hemmatt te Røros.
Lusie Nilsgård. Foto: Privat
Dette skriver juryen om bidraget
En fin liten refleksjon om hjembygda, som handler om at gresset kanskje ikke er så mye grønnere på den andre siden likevel, og det å se tilbake på sin egen historie med nye øyne når noen år har gått.
Teksten er enkel og sikker, med en godt fungerende handling, og en fin begynnelse og slutt.
Lengselen etter å bli voksen, komme seg vekk og oppleve livet er gjenkjennelig. Men også å klare å sette pris på det som har vært, når man har kommet dit man har drømt om.
