Den internasjonale kvinnedagen:

Hvor er kampviljen?

FOLKETOMT: Er det slik vi vil ha det i sentrum på den internasjonale kvinnedagen – så godt som tomt?

 

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Gratulerer med den internasjonale kvinnedagen, der kvinner og menn over hele verden markerer et ønske om bedre likestilling mellom kjønnene. 

Nå er det kanskje lett å tenke at dette ikke angår oss her oppe på berget.

– Det var før det, at kvinner måtte kjempe seg ut i arbeidslivet og til sin egen lønnskonto, er det nok mange som tenker.

Men kvinnedagen handler om så mye mer. Den handler om at forskningsmiljø må innse at de må bruke tid og penger på kvinnehelse, og det handler ikke bare om sykdommer knytta til det faktum at du er kvinne. Det handler om at kjemi og fysikk er forskjellig mellom kjønnene, og at det fortsatt i dag er mannens kjemi og fysikk som har vært grunnlaget for all medisinsk forskning. Det får konsekvenser for all verdens kvinner, men vi vet fortsatt ikke hvilke og i hvilken grad.

Kvinnedagen handler om at jenter må forvente å få voldtektssaken sin henlagt og forklaringa si mistenkeliggjort. Altfor ofte må de også glemme en økonomisk erstatning etter å ha fått livet sitt ødelagt og saken sin henlagt.

Kvinnedagen handler om at faglig sterke kvinner får lavere lønn enn sine mannlige kolleger fordi de ikke er harde nok i lønnsforhandlingene, eller fordi de er hjemme med sykt barn den uka forhandlingene går.

Det handler om barneoppdragelsens forskjeller mellom «søt, pen, og flink» versus «tøff, sterk og stilig». Kvinnedagen handler om at vi må ta innover oss at vi helt ubevisst synes at selvsikre gutter er positivt, mens tilsvarende jenter er «sjefete kjerringer».

Kvinnedagen handler også om noe så hverdagslig som bilkjøring. Ifølge vegdirektør Ingrid Dahl Hovland er det like mange menn som kvinner som har førerkort for bil, men det er over 80 prosent av mennene som sier de kjører bilen når familien skal på tur. Det er for øvrig også de som selv hevder de er den tryggeste sjåføren, sånn apropos den nevnte selvsikkerheten. Hvordan dette henger sammen med at menn er sterkest knytta til risikoatferd i trafikken og de mest fatale ulykkene med rus, høy fart og aggressiv kjørestil er jo en gåte.

Dette gjelder også på Røros.

Tradisjonelt var det ofte sosialistiske organisasjoner og politiske partier som arrangerte 8. mars-tog, holdt paroler og ropte ut sine protester. Vanligvis godt hjulpet av kvinneorganisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening, Kvinnegruppa Ottar og fagforeningene. I Trondheim og andre byer er det slik også i dag, men ikke på Røros.

Så langt jeg har klart å finne ut er det to arrangementer i bergstaden. Museet åpner ei utstilling om hodeplagg og én butikk i gata kjører tilbud i dag.

Ingenting galt i disse arrangementene og ære være de som gjør noe på kvinnedagen.

I det store bildet er det likevel for tynt, altfor tynt. Hvorfor har Ap, SV og Rødt sovet på Røros i dag? Hvorfor har LO, Fagforbundet og sanitetsforeninga latt kvinnedagen havne på museum? Hvor er bredden og engasjementet? Dette er flaut.

Powered by Labrador CMS