– Verdien av å få en person tilbake i arbeid overgår prisen for et langvarig rehabiliteringsopphold

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentenes regning.

Bakos introduserer kronikken «Rehabilitering lønner seg» som ligger lenger ned i teksten: 

– Unicare Røros er svært bekymret for det spesialiserte rehabiliteringstilbudet generelt og for tilbudet til personer med kroniske lidelser spesielt. De øvrige helseforetakene er nå i gang med anskaffelse av spesialiserte rehabiliteringstjenester, og signalene er tydelige – det skal kjøpes færre rehabiliteringsplasser av de private rehabiliteringssentrene.  Helse Midt-Norge (HMN) vil gjennomføre ny anskaffelse i løpet av 2024, med signaliser om en reduksjon. Dette bekymrer oss.

– Sykehusene sier de ønsker å tilby mere rehabilitering i egenregi. Vi tror ikke at mennesker med kroniske sykdommer da vil bli prioritert. Er det tenkt at denne brukergruppen skal få tilsvarende tilbud i kommunene? Med en fra før trang kommuneøkonomi er kommunene rustet til dette? Eller vil det føre til at rehabiliteringstilbudet til denne brukergruppen blir kraftig redusert?

Rehabilitering lønner seg

Vi er kjent med at HMN skal gjennomføre en behovskartlegging høsten 2023, som skal være grunnlaget for ny anskaffelsesprosess. S 

Denne behovsvurderingen har startet med tilbakemelding fra alle regionens sjukehus (sommer -23) og er blant annet lagt til grunn for et nedtrekk i ytelser allerede for neste års avtale.

Verdens helseorganisasjon har gjort rehabilitering til en hovedstrategi fram mot 2030. Også i Norge har vi politiske og faglige føringer for rehabilitering. Vi skal for eksempel mindre enn ti år tilbake i tid, da Helse Midt-Norge (HMN) og KS gjennom prosjektsamarbeidet Rehabilitering i Midt-Norge anbefalte at rehabilitering må inngå som en naturlig del av helhetlige pasientforløp, og at private rehabiliteringsinstitusjoner må være en aktiv del av dette. Samme rapport påpeker også at rehabiliteringsinstitusjoner må få mer forutsigbare avtaler slik at de kan bygge opp og beholde nødvendig fagkompetanse. Hvordan blir dette fulgt opp?

De regionale helseforetakene har et «sørge for-ansvar» for rehabilitering. I Regional Utviklingsplan 2023-2026 og Strategi 2030 sier HMN at de skal bidra til å bevare livskvalitet hos de som har en sykdom, og i sitt fjerde mål for perioden sier de: Vi er gode lagspillere. Vi tenker helhet og samhandling. Laget består av alle aktører som bidrar i helsetjenesten. Vi spiller hverandre gode og utnytter hverandres fortrinn. 

Er dette fine ord uten betydning? Er ikke rehabiliteringsinstitusjonene en del av «alle aktørene» som det pekes på? Signalene er tydelige: ved neste anskaffelse er det tenkt å redusere et stort antall rehabiliteringsplasser ved de private rehabiliteringsinstitusjonene. Hvor skal rehabiliteringspasientene da få sine tilbud? Det er alltid et spørsmål om økonomi, også i helse. Hvor skal pengene gå i stedet? Til fordel for hvem? Skal rehabiliteringspasientene brukes som en salderingspost for oppdragsgivers løpende kostnader til helseplattformen? Planlegger helseforetakene nå å skyve enda mer ansvar over på kommunene? Tenker de at nå får det gå som det går med disse pasientene? Eller tenker de heller å bygge opp rehabiliteringstilbud innad i sykehusene?

Rehabilitering i sykehusene er det selvsagt behov for - spesielt rett etter at sykdom eller skade har medført dramatiske endringer av funksjon, med behov for avanse1t medisinsk behandling parallelt med rehabilitering. Men etter dette, eller om rehabiliteringsbehovet skyldes noe mindre dramatisk, vil spesialisert rehabilitering i private institusjoner være tiltak på beste nivå og til beste pris. I Bu trygt heime-reformen er det regjeringens mål at flere kan bli boende hjemme lenger. Helsefremmende tiltak skal økes, og det vil være behov for stor faglig bredde og tverrfaglig samarbeid. For å lykkes med dette, foreslås blant annet at eldre blir tilbudt tilpassede rehabiliteringstilbud. A møte dette med å trappe ned bruk av private rehabiliteringsinstitusjoner, er å ta store skritt i feil retning.

Kommunene har også ansvar for rehabilitering. Signaler fra Helse- og omsorgsdepartementet til helseforetakene har i flere år vært at rehabilitering i spesialisthelsetjenesten ikke må bygges ned før kommunene har styrket sitt rehabiliteringstilbud. Bekymringen vår er nå stor for en nedskjæring i rehabiliteringsfeltet. Rehabiliteringstilbudet i norske kommuner er like ulikt som antall kommuner. Men ofte kan man se at kommunal rehabilitering tilsvarer korttidsopphold på sykehjem, der det ikke vil være tilstrekkelig tverrfaglig spesialisert kompetanse i tiltakene som dagens pasienter i private rehabiliteringsinstitusjoner har behov for.

Helsepersonellkommisjonen påpeker at demografiutviklingen øker behovet for helsepersonell. Flere kommer til å leve flere år med eventuelle funksjonsnedsettelser, og det vil bli færre arbeidshender til å gi tjenester og betale skatt. Det anerkjente tidsskriftet Lancet publiserte høsten 2020 en studie (The global burden of disease study) som konkluderer med at personer med behov for rehabilitering har økt med 63(!) prosent siden 1990, og tallet er stigende. 

God og effektiv rehabilitering vil fungere personellbesparende, både ved å redusere belastningen på pleie- og omsorgstjenester i kommunene, samt bidra til å få-flere ut i utdanning og arbeid. Helsepersonellkommisjonen hevder i tillegg at kraftfulle prioriteringer må til, også i sykehusene. Da er vel ikke dette tiden for at sykehusene selv skal bygge opp tjenester som per i dag blir svært godt ivaretatt av private rehabiliteringsinstitusjoner? 

Pasientenes behov for tjenestene er det ingen tvil om! Kostnadene for dette i et sykehus vil være på et helt annet nivå enn hva rehabilitering koster i private rehabiliteringsinstitusjoner. Å tro at all pasient- ­og erfaringskompetanse samt formell kompetanse som private institusjoner målrettet har bygd opp gjennom år, med et pennestrøk kan overflyttes til ei sykehusavdeling, er vel kanskje i overkant naivt? I Kantar Helsepolitisk barometer (2023) sies det at private leverandører bidrar med god kvalitet, bedre ressursutnyttelse og lavere sykefravær enn det offentlige. Man får altså behandlet flere pasienter for hver anvendt krone, en meget god utnyttelse av helsekronene!

At rehabilitering lønner seg kan det ikke være tvil om, både for den enkelte og for samfunnet. Livskvalitet gjennom best mulig funksjon, mestring, selvstendighet og deltagelse for den enkelte er lønnsomt. En ny studie (Aasdahl m/fl. 2023) viser at verdien av å få en person tilbake i arbeid overgår prisen for et langvarig rehabiliteringsopphold- målt i kroner og øre. I tillegg er det ingen tvil om at rehabilitering reduserer forbruk av ressurser innen pleie- og omsorgstjenester i kommunene.

I stedet for nedbygging er det nødvendig med større satsning på rehabiliteringsfeltet, basert på eksisterende politiske og faglige føringer. Dette for å spare fremtidige økonomiske ressurser, og ikke minst for å gi den enkelte større mulighet til å mestre egen situasjon, og å oppleve selvbestemmelse og verdighet. Vi er ikke i tvil: rehabilitering lønner seg!

Selli Rehabiliteringssenter v/Jøm Sand
Muritunet v/ Elisabeth Slotsvik Kleive
Meråker kurbad v/ Steinar Volden
Unicare Røros v/Mary Anne Bakos
Namdal Rehabilitering v/Claes Gøran Selli
Treningsklinikken v/Jan Hoff
Unicare Helsefort v/Kristian Lyng Jørgensen
Kastvollen Rehabiliteringssenter v/Bente Oldren
Falck Rehabilitering v/Bjørge Christiansen