Livsvilje: – Tør å være den ene

Vil du snakke med noen? Kontaktinformasjon til hjelpetjenester både i rørosregionen og nasjonalt finner du nederst i artikkelen.

Livsvilje støttes av Stiftelsen Fritt Ord.

Oudmayer er tidligere direktør for barns rettigheter i UNICEF, og fra 1. oktober generalsekretær i organisasjonen Barn av rus. I 2010 ga hun ut boka «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Boka var et utvalg fra ei samling historier hun fikk tilsendt etter ei frustrert melding i sosiale medier, der folk sendte inn 240 historier om hvordan de hadde blitt mobba som barn eller voksne. Felles for de fleste var at de hadde hatt én person som så og tok grep.

– Det jo ikke noen tvil om at mobbinga har flytta seg over til andre plattformer som er mye mindre tilgjengelige for oss voksne. Det er mye vanskeligere for oss å få forstå, og også ha tilgang til, selv om vi skulle være på Jodel eller TikTok, sier Oudmayer, som selv prøver å følge med så godt det lar seg gjøre.

Likevel er det en verden som er lite tilgjengelig for voksne. 

Eget språk

– Ungdommen har også i veldig stor grad sitt eget språk. Mye foregår også i koder som vi ikke kan forstå. Selv når vi kan se meldinga, så skjønner vi ikke meninga med det. For den som er på mottakersida, så vet jo de veldig godt hva dette betyr, og det kan være vanskelig å fortelle om til oss voksne. Det blir en enda større og mer ensom sak å oppleve, for det er vanskelig å fortelle hva det gjør med en, sier Oudmayer og legger til at hennes erfaring ofte er at voksne avfeier ungdommen når de prøve å si ifra. 

– Altså, de blir ikke trodd på. «Man må tåle dette, og ikke bry deg om det» eller «Skru av telefonen din eller blokk personen». Så enkelt er det jo ikke for unge, fordi de lever livet sitt i disse flatene. Det er ei skikkelig bekymring jeg har, at voksne ikke tar seg tid nok og prioriterer å prøve å forstå den verden, sier mobbeforskeren og mener mange bare lar være å si ifra om det som plager dem, i frykt for å bli avfeid.

Vanskelig å forstå

Å bli mobba har alltid vært verdens mest ensomme sak, men etter at mobbinga og ufrysingen har flyttet over i sosiale medier, har det blitt enda vanskeligere for voksne å forstå hvor ensomt og altomfattende det oppleves. 

– Det er ikke noen avbryter. Det er hele døgnet. Det er jo én ting, de tingene som skjer på nettet, men mange av de tingene skjer også i klasserommet, det skjer i friminuttet, på trening. Og ofte så er det bakt inn i en måte å snakke sammen på som kan oppleves veldig intern. Det kan være i form av spøk og ironi som vi voksne ikke skjønner i det hele tatt. Det handler om alt fra blikk som blir kastet mellom personer når den ene kommer inn i klasserommet om morgenen, til at de andre flytter tingene sine vekk. De sier ikke et ord til den personen, men likevel skjønner den personen at «her hører ikke jeg til, jeg er ikke velkommen her», påpeker Oudmayer og sier de voksne må forstå hva som ligger bak kodene. 

– Og det må voksne ta innover seg og forstå, at dette er blodig alvor for ungdom. Det mangler ikke egentlig på fagkunnskap, for det er godt dokumentert hvordan dette utspiller seg, men skolene må ha både tid og vilje til å prioritere å gå inn i det. Det er mange oppgaver som er tillagt skolen fra før, men likevel må man agere på bakgrunn av dette og være observant selv, og tørre å adressere det man ser hvis man er usikker, understreker hun. 

Skape trygge miljø

– Hvis man kjenner på at stemninga i klasserommet ikke er OK, så kan man ikke bare la det passere. Vi vet hvilke faktorer som er avgjørende for å skape et trygt, godt og inkluderende miljø, og der mener jeg at også foreldre spiller en viktig rolle. Mange foreldre unndrar seg også ansvar og tenker ikke over hvor viktige de er i egne barn og unges liv, hvordan de selv håndterer konflikter, hvordan de snakker om naboer, venner og andre personer, og ikke minst i hvilken grad de faktisk tør å stoppe sine egne barn når de er drøye i sine kommentarer eller når de latterliggjør andre, sier Oudmayer og mener foreldrene bør bore mer i det ungdommen også sier og gjør. 

– Vi må selv leve opp til den standarden som vi forventer av våre egne unger. Så er det menneskelig å glemme seg bort og noen ganger bli utrolig forbanna eller irritert og si noe usaklig. Selvfølgelig skjer det, men vi lar oss berettige av å kunne mene noe om alt vi blir eksponert for og er ofte veldig spisse i måten vi formulerer oss på. Det klart at dette smitter jo over på de unge også, fastslår Oudmayer. 

Ikke bare et gode

– Det er ikke bare et gode med et gjennomsiktig og tett lokalsamfunn. Det blir veldig synlig at de som er utafor er det, men det er vanskeligere å få dem inn igjen, fordi alle har nok med sitt. Det må også være en prioritet på den enkelte skole og fra skoleeier sin side sentralt, ikke bare sette inn et støt i ny og ne, fastslår Oudmayer. 

Harde ord og stygge kommentarer har blitt vanligere i kommentarfeltene, på de sosiale mediene, og direkte til den enkelte. Kommentarer som «ta ditt eget liv» eller «gå og dø» er slett ingen sjeldenhet, og for noen blir det etter hvert en sannhet, sier mobbeforskeren. 

Fratas menneskeverdet

– Når man lever med dette over tid, og dette blir gjentatt og gjentatt, så blir det også til en sannhet. Det er vanskelig å tro på noe annet når man ikke erfarer noe annet. Uansett hvilken form mobbinga har, så fratar den et menneske menneskeverdet. Det rokker ved alt man tror på. Da blir det det man tror på, at det må jo være noe galt med meg, så lenge ingen griper inn og ingen stopper det, påpeker Oudmayer.

Lever her og nå

– Det holder ikke at vi voksne sier at det blir bedre når du kommer på videregående eller kommer ut i jobb, liksom. De lever jo her og nå. De trenger å ha det trygt og oppleve at de blir tatt på alvor, understreker hun. Ikke alle skjønner hvor endelig den avgjørelsen med å ta sitt eget liv er, men at mange ser på det som det eneste alternativet er skremmende, mener Oudmayer. 

– Det er viktig å ta det på alvor at det ses på som det eneste alternativet. Vi vet at det er en endelig avgjørelse hvis man lykkes med det, og man vet også at de som roper om hjelp, de har større sannsynlighet for på et tidspunkt faktisk å klare og ta livet sitt. Det sier noe om desperasjonen etter å slippe ut av det man er fanget i når man ikke ser noen andre alternativer enn å forsvinne, og for noen betyr det å dø, sier hun, og legger til at særlig for unge menn, er utfallet dramatisk. 

– De tenker litt mer svart-hvitt, og derfor kan de også handle veldig resolutt. Det er så fryktelig endelig og så mye sinne som ligger bak de handlingene, fastslår Oudmayer. 

Summen av små ting

Gjennom flere år har hun snakka med- og gjort intervjuer med noen av de menneskene som har klart å være Den Ene i noens liv. 

– Det er summen av alle disse små tingene som kan være avgjørende for et liv, rett og slett. Det som er så utrolig rørende blant dem jeg har snakka med er at veldig mange av de som har vært en viktig voksenperson bare er helt vanlige mennesker som har vært på rett sted til rett tid i noens liv. Det er personer som har stilt noen gode spørsmål, som har vært ekstra vennlig, som har inkludert, som har sørga for plass til en til, eller vist interesse for en persons historie eller prestasjoner eller hva det måtte være. For den som har opplevd den omsorgen, har det blitt med gjennom hele livet og hatt kjempestor betydning, uten at det egentlig har kosta så mye for den som har gitt dette, understreker hun. 

Balanse

– Man må prøve å finne en god balanse mellom å se i omsorg, anerkjennelse og skape håp, og også vise at man kan være en hjelper på vegen uten å ta på seg ansvaret for å løse hele situasjonen. Mange ungdommer jeg har snakka med sier at det å oppleve det er viktigere enn at noen gjør helt konkrete ting og trykker på en knapp for å få ting til å stoppe. Bare hele den opplevelsen av velvilje av å bli sett, og at noen er med på vegen, er utrolig sterkt og viktig, sier hun, og mener det av og til kan være nok med et smil, eller at man fortsetter å hilse på og se den personen. Det å se et annet menneske i øynene, det å oppleve den bekreftelsen på at man er til stede i verden og hører til, er utrolig viktig når man har det kjempevanskelig, understreker hun. 

– Det kan være det som kan få noen til å stå opp om morgenen og velge å fortsette.