Et privilegert lokalsamfunns møysommelige veg mot økobevissthet?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Noen forutgående holdepunkter i det globale perspektiv:

1] År 1970 lider planeten ennå ikke av overforbruk (jfr. Global Footprint Network)

2] År 1988 blir global oppvarming med 99% sikkerhet erklært menneskeskapt (jfr. James Hansen)

3] År 2019 kreves økologiske miljøhensyn politisk prioritert (jfr. hovedrapport FNs Naturpanel)

Aktuelle refleksjoner i det lokale perspektiv:

I en ROBEK-rammet kommune bør trolig nettopp temaet overforbruk anses spesielt relevant?

Begrepet henviser riktignok til et langt mer dyptgripende misforhold enn den dagsaktuelle utfordring «Betinget godkjenning og Kontroll» – slik denne framstilles som et rent økonomisk anliggende.

De færreste vil vel benekte velstandssamfunnets uforsvarlig høye forbruk? Gjelder det også den enkelte innbygger i konfrontasjon med det egne personlige forbruk? 

Bør vi ikke oppfordre hverandre til vesentlig reduksjon av både offentlig og personlig forbruk? Og i videreført betydning til gjennomgripende samfunnsmessig nedskalering?

Sitat A. Urban: «ethvert sivilisasjonstruende problemområde er et resultat av overforbruk» (fra artikkel oktober 2023 viet sannsynlig sivilisasjonskollaps).

Relatert punkt 2

Røros kommunes klimasårbarhetsanalyse – ferdigstilt år 2022 – framla etter omfattende vurdering av trusler relatert til global oppvarming en oppsummering av de lokalt mest relevante.

Et sentralt begrep i disse vurderingene er beregnet risikograd – på grunnlag av en matrisebasert rangering hvor tallverdi 1–5 = akseptabel // tallverdi 6–10 = tolerabel // tallverdi 11–25 = uakseptabel.

Noen av de konkludert mest risikable kategorier trusler:

Økt nedbør, flom –> påvirkningsområde materielle verdier –> risikograd 12

Økt vind –> påvirkningsområde liv og helse –> risikograd 12

Varmere klima, tørke –> påvirkningsområde ytre miljø –> risikograd 12

Fra analysens omfattende og detaljerte gjennomgang av risikoområder siteres her fra noen avsnitt hvor skillet mellom det lokale, det nasjonale og det globale perspektiv kan synes å utviskes:

«Hvilke enkeltnæringer og bedrifter på Røros er eksponert for økt karbonpris? endret forbrukeratferd? teknologisk innovasjon hos konkurrenter? lavere etterspørsel p.g.a. redusert aktivitet i fossile næringer?»

«I hvilken grad anses klimaendringer i andre deler av verden å være en del av kommunens risikobilde? Er lokale bedrifter eksponert for slik risiko m.t.p. forsyningskjeder?»

«De siste 10 årene har fritidsbygg utgjort rundt en fjerdedel av den årlige nedbygginga av natur. Den enorme utbygginga av hytter og annen arealbruk, gir i seg selv store utslipp.»

Relatert punkt 3

Lar her NRKs flittig omtalte landsomfattende reportasje av 6. januar 2024 illustrere dette punkts dystre tematikk, hvor neppe noen kommune kan hevde seg skyldfri – naturødeleggelser:

Representanter for de 132 medlemmene av FNs naturpanel møttes i Paris fra 29. april til 4. mai 2019 for å motta en sentral rapport.

WWF Verdens naturfond skriver i sin nyeste rapport 10. oktober 2024:

«Vi mister dyr og natur i en alarmerende hastighet. Jorda vår er i ferd med å nå flere farlige vippepunkter. Dette vil få alvorlige konsekvenser for mennesker, dyr og natur over hele verden.»

«Størrelsen på de overvåkede dyrebestandene har hatt en nedgang på hele 73 prosent i gjennomsnitt siden 1970.»

«Forskerne bak Living Planet Report 2024 understreker hvordan mange små endringer i naturen over tid fører til store konsekvenser. De kommer med kraftige advarsler om hva som kan skje, hvis vi ikke bremser utviklinga og handler før vi når noen kritiske vippepunkter.»

44.000 naturinngrep

NRK avdekket 44.000 naturinngrep over 5 år. Regner vi for enkelhets skyld landets befolkning (ca. 5.571.000) kollektivt skyldig, og vår kommune (ca. 5.600) «kollektivt proporsjonalt» skyldig, ville vi hatt ansvar for 44.000 x 5.600: 5.571.000 » 44 av disse inngrepene. 

Kanskje er vårt faktiske antall en del mindre – men burde vi ikke likevel stille oss moralsk medansvarlig for hele landets sviktende miljøpolitikk? 

Og burde ikke uansett vårt viktigste anliggende være – og vår overordnede bekymring rette seg mot – klodens og dens økosystemers tilstand?

Arnt E. Bukkvoll