Inkludering kan ikke være en valgfri luksus

Ukas oppslag i Fjell-Ljom handler om en realitet mange ikke kjenner til. Kulturarrangører, som også mottar store beløp i offentlige støttemidler, men samtidig nekter publikum å benytte ledsagerbevis. Dette er ikke bare en banal enkeltsak – det er et hyklersk brudd på tilliten mellom offentlige midler og fellesskapets verdier.

Ledsagerbevis eksisterer for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne kan delta i kulturelle tilbud på lik linje med andre. Å nekte disse adgang er et slag i ansiktet på inkluderingsprinsippene Norge formelt står for. Offentlig støtte bæres av skattebetalernes penger, og forplikter mottakerne til å tilrettelegge universelt. Å motta offentlige midler uten å levere offentlige goder, er å nyte rettigheter uten å anerkjenne plikter.

Hvorfor skal organisasjoner som finansieres av oss alle, få lov til å ekskludere dem som trenger støtte mest? Det er en grotesk dobbeltmoral å proklamere kultur som en felles ressurs, mens man i praksis setter barrierer for enkelte grupper. Argumenter om økonomi eller administrasjon holder ikke når disse aktørene aktivt velger å ignorere inkluderingskravet som følger med offentlig støtte.

Dette handler om mer enn regelverk – det handler om verdier. Kultur skal være en brubygger, ikke en portvakt. Vi må kreve at arrangører som lever av fellesskapets lommer, respekterer fellesskapets behov. Inkludering kan ikke være en valgfri luksus. Støtten bør bindes til klare krav om tilgjengelighet, slik at ingen blir sittende igjen i kulda.

Det er på tide at vi stiller spørsmålet ingen har ytret så langt: Hvor lenge skal vi godta at offentlige midler misbrukes til å undergrave offentlige verdier?