Ry – i ny utgave

For ni år siden ble det arrangert en historisk vandring i Molingdalen, nærmere bestemt på St. Olavsrya. Her finnes det et sagn om at Olav den Hellige skal ha møtt en bondehær fra Nord-Østerdalen i et slag, men dette finnes det ikke noe bevis for. Det er ordet «ry» som her skal underkastes behandling, men sagnet tjener som et «sannhetsvitne» på en annen måte. Jeg kommer tilbake til det noe senere.

Rya eller Ryen (den siste navneformen er den mye brukte dativformen, som tilfeldigvis faller sammen med en opprinnelig dansk skrivemåte) er steds- og gårdsnavn, og derav også etternavn som finnes mange plasser i vårt område. Vi har Ryen og Storryen i begynnelsen av Hådalen, Saksryen og Ryvollen på Rugeldalen (sistnevnte også mellom Brekken og Vauldalen), Ryen og Rymoen som etternavn, og så videre. Merkelig nok finner jeg ikke ordet i noen av mine ordbøker, og heller ikke på Språkrådets sider på nettet. Jeg har i skrivende stund ingen mulighet til å finne ut om Røros-ordboka har noe om dette. Kristen Mo, som var én av foredragsholderne på vandringen i Molingdalen, har funnet noe hos Ivar Aasen i hans Norsk Ordbog, Kristiania 1918:

Aasen mener «ry» betyr «gold mark, stenrig og nøgen Strækning paa en Bjergryg eller Fjeldside». Videre skriver Mo: «I samme område finnes ry ofte som grunnord i Rørosområdet og nordre del av Hedmark som topografisk navn med samme betydning. Vanlig brukt om tørre, berglendte, ikke særlig høye fjellrygger. Samme ord er sannsynligvis ‘ru’ (intetkjønn og hunnkjønn), som i Lierne, Jämtland og Härjedalen er brukt om lavere fjell. Trolig til gammelnorsk ‘rjufr’ (adjektiv), som betyr ‘jamn, ru’». Dette er opplysninger som Moe har hentet fra Jørn Sandnes og Ola Stemshaug, Norsk Stadnamnleksikon, 4. utgave Oslo 1997.

Både Anders Sakrisvoll (som var den andre foredragsholderen under vandringen) og jeg mener «ry» betyr slette eller mo, og dette er vi nok ikke alene om å mene her i distriktet. Ingen av oss har imidlertid språk som profesjon. Med slette som betydning, blir det da også morsomt med Rymoen, men ikke verre enn Slittmoen, som ligger mellom Orvos og Glåmos! Ofte er det gårder som bærer navn med «ry-», og det skulle borge for dyrkbar, og ikke bare skrinn, jord. Jeg har også tenkt på mulig slektskap med ‘rydning’ og endelsen ‘-rud’ (slette), som finnes i stort antall, blant annet i Akershus. ‘Rydning’ skiller seg likevel fra de andre formene ved at dette begrepet brukes om opparbeidelse av jord på et nybrott.

Samtidig er det svært mye morenegrunn i vårt distrikt –­ så også i Molingdalen. Olavsryen er en såkalt dødisgrop, og grunnen er relativt skrinn. Sagnet – som har stått på trykk i både Fjell-Ljom 24. desember 1917 og i Kirkeklokken i juli i fjor (forfatter er ukjent) – kommer meg og mine meningsfeller i møte flere steder. Olav hadde «stillet sin hær op i en ry. Denne var meget lang og midt i ryen var en bakke eller haug som delte ryen i to». Dette kan ikke tolkes som annet enn flaten mellom skråningene på nesten alle kanter. Videre står det at ryen har fått navn etter hendelsene; nordre del der Olavs hær stod, heter Olavsryen, mens søndre del har navnet Langryen etter én av angriperne, Kolbein Langskjæg. Om ryen hadde vært skråningene, hadde det ikke vært noen naturlig måte å dele den på. Til slutt kan jeg ta med at det nevnes en haug «som ganske sikkert er laget av menneskehænder; oppe i eggen vises tydelig nogen huller hvor det er tat jord til fylding av haugen». Nettopp bruken av ordet ‘eggen’ om skråningene (som er vanlig på Røros), avkrefter at dette er en del av ryen.

Det er vel egentlig liten sannsynlighet for at Olav den Hellige har vært her og møtt en motstander. Da ville vi ha funnet langt flere spor i marken.