Fjell-Ljom mener:
Bedre med én stor fattigkommune enn tre små?
FORESLÅR SAMMENSLÅING: Per Arne Gjelsvik foreslår at man skal slå sammen Røros, Holtålen og Os kommuner.
Foto: Iver Waldahl Lillegjære.
Kommunesammenslåing er ingen mirakelkur for dårlig styring og dårlige rammebetingelser.
Når man er nødt til å ha en driftskreditt på 60 millioner som Røros vedtok på kommunestyremøtet i forrige uke for å få endene til å møtes, samtidig som dagens merforbruk på 38 millioner skal nedbetales i framtida, så borger det for at man verken har styring eller rammebetingelsene på plass i dagens ordning for å få til bærekraftig drift. Samtidig hastevedtar man likevel ekstra låneopptak for å bygge flere nye bygg før man havner på ROBEK og at Statsforvalteren dermed må godkjenne lånene.
Holtålen står også foran store låneopptak og har den samme anstrengte kommuneøkonomien som Røros, som vi har skrevet om relativt nylig. Selv om man ikke nødvendigvis havner på ROBEK i år, så kan mye tyde på at det er sannsynlig innen relativt kort tid.
Ifølge SSB bruker Røros, Holtålen og Os kommuner til sammen snaut 76 millioner kroner netto på kommuneadministrasjon (2023-tall). Tilhengere av kommunesammenslåing peker på angivelige effekter som såkalte stordriftsfordeler og større effektivitet når for eksempel tre administrasjoner blir til én. Det vil også selvfølgelig være en del å spare på den politiske virksomheten ettersom det blir færre folkevalgte per innbygger og man kutter ut to ordførere og to kommunedirektører.
Per Arne Gjelsvik (V) var inne på akkurat det i kommunestyremøtet på Røros i forrige uke. Han kom med et forslag om at ordfører Isak V. Busch (Ap) skal drøfte muligheten for kommunesammenslåing med ordførerkollegene i Os og Holtålen kommuner. Dette ble enstemmig vedtatt av kommunestyremøtet.
Men så spørs det i hvilken grad det i faktisk i realiteten er den rette løsninga å slå sammen disse tre kommunene. For det er et betimelig spørsmål å løfte fram hvorvidt det blir så mye bedre at «tre gode naboer» skal husere én felles økonomi når de fra før ikke evner å husere hver for seg.
På toppen av alt dette har vi også den nasjonale diskusjonen som i langt større grad bør løftes fram: Er egentlig offentlig forvaltning organisert på den mest hensiktsmessige måten i dag? Er det kanskje staten som må gå i seg selv når et helt vel av svært krevende oppgaver har blitt satt til kommunene uten tilstrekkelig finansiering, samtidig som man har totalt utvanna fylkeskommunen?
Det blir uansett krevende samtaler mellom ordførerne.
