Det grusomme

Snart er det jul, og vi skal synge med englene utenfor Betlehem om fred på jorda. Men hvordan kan vi gjøre det, slik ting er i Gaza og Israel? Det er så mye som er så vondt og vanskelig å forholde seg til, nærmest umulig å sette ord på. Men jeg prøver likevel.

Da må jeg begynne med å si at jeg fortsatt er rystet av terrorangrepet i Israel 7. oktober. Medover tolv hundre drepte var det en sjeldent brutal terrorhendelse. Jeg tenker stadig på de vel to hundre gislene, flere av dem barn, som i skrivende stund ennå ikke er satt fri. At flere av angriperne fra Hamas filmet ugjerningene sine under angrepet og spredte skrytevideoer i sosiale medier de påfølgende dagene – jeg så noen glimt av dem – gjorde alt enda fælere. 

Folk som kan mer om slikt enn meg har fortolket angrepet som akselerasjonisme, altså et ønske om å skape kaos og bidra til opptrapping av konflikt for slik å skape oppmerksomhet om egen sak, koste hva det koste vil. Svaret ble brutalt. Krigen som har rast de siste ukene, og som har framstått som et ensidig angrep fra Israel mot Gaza, har riktignok løftet palestinernes frigjøringskamp fram i verdens nyhetsbilde igjen. Men til hvilken pris? Femten tusen døde, over trettiseks tusen sårede og sju tusen savnede … Det er rett og slett grusomt. Svært mange av de døde er barn. Kan vi noen gang viske bort bildene av kuvøsebarn som dør på grunn av strømbrudd? Jeg vet ikke, men det fins verken ord eller tårer nok for alle de fortvilede små og deres foreldre som er klemt inne i den overbefolkede Gazastripen uten noe sted å flykte under bomberegnet fra øst. Israels massive folkerettsbrudd disse ukene kan ikke forsvares.

Jeg besøkte Det hellige land i november 2014. Jeg var i Hebron og i Betlehem, gikk igjennom Checkpoint 300 og snakket med Yehuda Shaul fra Breaking the Silence. Som så mange andre som har besøkt området og har lyttet til fortellinger på begge sider av murene, ble jeg sterkt preget av det jeg så og hørte om den israelske okkupasjonen. Jeg anerkjenner – det bør være selvsagt – staten Israel, og jeg forstår godt israelernes behov for å kunne leve sine dagligliv i trygghet. Men jeg kan ikke skjønne at bosettingspolitikken landets ledere fører på Vestbredden og måten de behandler befolkningen i Gaza og de okkuperte områdene på kan lede til noen form for fredelig naboskap og sameksistens i framtida. Jeg har med andre ord all mulig sympati med palestinernes sak. (Det har jeg også skrevet utførlig om i etterkant av den nevnte turen. Den som vil lese mer, kan finne min blogg Haralds strøtanker og se etter siden med overskrift Det hellige land, hvor det ligger en serie på ti refleksjoner over temaet.)

Likevel klarer jeg ikke å mobilisere noe sympati for Hamas akkurat nå. Blant ofrene i oktober var mennesker som var aktive i den israelske fredsbevegelsen. Å drepe foreldre mens barn ser på (eller motsatt) for deretter å føre de levende bort som gisler kan ikke forsvares, uansett hva en måtte mene om dem som sitter med makta i Israel. Og dem kan man mene mye om.

Noe av det som har blitt sagt og gjort de siste ukene har gått inn på meg på andre måter. Når Basim Ghozlan i Rabitamoskeen i Oslo uttaler offentlig at det ikke er bevist at Hamas bevisst har drept sivile israelere, er det vanskelig å ta det på alvor. Og når russestyret i Askim avlyser Aldri mer krystallnatt-markeringen med den begrunnelse at de ikke vil velge side i den pågående konflikten, da blander de sammen skjebner til jøder over hele verden med staten Israel på en måte som snubler helt på kanten av noen ganske dype antisemittiske fallgruver. 

Selv følger jeg litt ekstra nøye med på hva som kommer fra kirkeledere, lokalt og globalt. Fra Den norske kirke har biskopene både fordømt angrepene 7. oktober og uttalt seg i sterke ordelag mot de voldsomme krigshandlingene i Gaza og krevd at folkeretten respekteres. I Jerusalem har patriarker og biskoper oppfordret til en behersket feiring av adventstida og bedt hele verden være i bønn for fred. Biskop emeritus Munib Younan (Den evangelisk-lutherske kirke i Jordan og Det hellige land) har skrevet et åpent brev med «en bønn fra en palestinsk kristen» hvor han ber oss alle om ikke å være enten pro-Palestina eller pro-Israel, men å være for sannhet, for liv, for rettferd, for frihet, for fred og for forsoning. Han ber om at okkupasjonen må opphøre, og om at en varig fred må etableres i tråd med grensene fra 1967. 

Det siste bør det ikke være vanskelig å slutte seg til. Menneskene i de omtalte områdene har levd med krig og konflikt siden 1948. Det er like lenge som det vi omtaler som «siden krigen tok slutt». Da er det krevende å drømme fram en helt annen virkelighet. Men det er det som må skje, for barnas og framtidas skyld. Da kan verken bomberegn eller terror være svaret.