– Etter at jeg leste «The Hobbit» så jeg meg aldri tilbake

I bokhylla hjemme hos oss står flere praktbøker. Ei av disse kjøpte jeg like etter at jeg var ferdig på videregående. Hvor mye jeg gav for den husker jeg ikke lenger, men den var dyr. Boka heter The Lord of the Rings og er skrevet av J.R.R. Tolkien. Det spesielle med boka er ikke tittelen – det finnes mange utgaver av Ringenes Herre – men illustrasjonene: Vi snakker om en hardcover-utgave i storformat med Alan Lees illustrasjoner fra 1991. Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har sittet med denne boka i fanget, lest tekstavsnitt med andakt og dvelt over Lees visuelle tolkninger av Tolkiens tekst.

Jeg leste Tolkien første gang sommeren 1993. Det var sommeren før jeg skulle begynne på videregående. Canadian Academy i Kobe i Japan, hvor jeg skulle inn i sophomore-året i High School den høsten, foreskrev sommerlesning til studentene, og før Mr. Larsens English II-klasse måtte vi lese The Hobbit. Jeg så meg aldri tilbake. 

Jeg skylder Mr. Larsen mye. Uten hans pensumkrav hadde jeg kanskje aldri blitt med Bilbo Baggins på risen til Erebor, og da ville jeg kanskje aldri plukket opp fortellingen om hans arvtager Frodo og resten av Ringens brorskap heller. Senere leste jeg Silmarillion, langsomt og flere ganger. Under teologistudiene skrev jeg en studie om de religiøse elementene i Tolkiens forfatterskap. Jeg har lest flere andre store fantasy-sykluser også, som C.S. Lewis’ Narnia-bøker, Harry Potter-sagaen og G.R.R. Martins Song of Ice and Fire. Men det er Tolkiens fortellinger fra Midgard som er og blir selve urteksten.

Da jeg så Alan Lees illustrasjoner første gang, ble jeg dypt grepet. Hans visjon var så nær mine egne indre bilder av Tolkiens verden at jeg opplevde det som om han kjente meg og visste hvem jeg var, selv om vi aldri har møttes. Kunsten virker slik noen ganger: Den knytter bånd mellom sjelene, på tvers av tid og rom. 

Så, en dag i begynnelsen av dette årtusenet, satt jeg i en kinosal et sted i Oslo. Jeg husker ikke lenger hvilken film vi skulle se, men jeg husker det som skjedde da jeg så traileren til The Fellowship of the Ring første gang. Det som trådte fram på lerretet var ikke bare Peter Jacksons filmatiske visjon, det var også noe jeg kjente igjen fra mitt eget indre liv. Regissør Jackson hadde gjort fan-service på den aller beste måten: Han hadde knyttet til seg Alan Lee (og John Howe) som kunstneriske rådgivere i arbeidet med filmatiseringen av Tolkiens mesterverk. Opplevelsen var massiv. Jeg begynte å gråte der jeg satt, enda det vi fikk se den dagen bare var noen små glimt av filmeposet. Slikt kan skje når ordet blir levende. 

«I begynnelsen var Ordet» skriver evangelisten Johannes. Og så fortsetter han: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss!» Selv om dette er en bekjennelse til Jesus Kristus som Guds Ord, er det også en fortelling om noe som har skjedd mange ganger, mange steder og på mange måter. Kunstens kraft er voldsom, noen ganger er den livsforvandlende. Og midt i slike intense estetiske erfaringer kan vi kjenne på noe av det beste ved det å være et menneske. 

Neste helg er det litteraturfest på Røros igjen. Høsten er perfekt for å lese, enten ei bok du aldri har åpna før eller en favoritt du gjerne leser en gang til. Jeg bare nevner det.