Epilog Fruhaugen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alle som har kjempet mot utbygging av Fruhaugen er glad for vedtaket i kommunestyret. Det blir imidlertid ikke bygd noen triumfbue på toppen av Fruhaugen. Plakatene som noen uforståelig, er omtalt som aggressive, blir tatt ned og livet skal gå videre. De som har trodd, eller påstått at det har vært krig i Galåen har tatt feil. Det er en medieskapt virkelighet. 

Mektige venna

Det er 945 dager siden tiltakshaver overrumplet innbyggerne i Galåen, med sine planer. Det har vært merkelig både å være deltaker, og observatør til debatten. Det virker som mange ikke har fått med seg at plansaker ofte skaper diskusjon og motstand. Det er faktisk ikke tilfeldig at Plan- og bygningsloven har en egen paragraf om medvirkning. Den vanlige mann og kvinne skal vernes mot utbyggere, som kan ha store økonomiske interesser i å bygge ut et område. Underlig at lokalpressen ikke har hatt det som utgangspunkt? Enda merkeligere at forutsigbarhet går igjen som argument. Dem som hevder det, må ha stoppet sin lesing, før side 16 og kapitelet hovedpunkter i ny arealplan. 

Vi har stått opp mot en tiltakshaver med mektige venna, et stort nettverk, et innleid konsulentkorps og pengestøtte fra Innovasjon Norge. Ikke noe galt i det. Men fra flere hold har det blitt framstilt, som om tiltakshaver er et offer for bakstreverske bygdetullinger som er imot alt nytt. Vi er blitt tillagt flere synspunkter, som vi slettes ikke har hatt, som at vi ikke ønsker folk velkommen til bygda vår, og at vi er imot boligbygging. 

Når ble lokalt engasjement galt? Jeg har alltid trodd at det å bry seg om sitt nærområde var positivt. Vi er blitt omtalt som ei aksjonsgruppe med særinteresser. Senterpartiets representant kalte oss «mobben» i et leserinnlegg nylig. Det er ingen særinteresse å verne landbruket, gigode og trygge oppvekstvilkår til barna i bygda. Det er heller ingen særinteresse å uttale seg, som berørt part. Det er en lovfestet rett. 

Stoppe kritikk 

Det har vært nødvendig å stå på for å få fram vårt budskap. Den 8.4.22 rykket noen politikere ut i Retten, med advarsel om at debattklimaet var blitt for hardt i Fruhaugen saken. Vi som sto midt i det, skjønte overhodet ikke hvor denne debatten hadde foregått. Det var en plantet mediesak for å stoppe kritikk av tiltaket. Det burde ha vært avslørt av pressen. Bakgrunnen var at en journalist stilte spørsmål til en politiker, om vedkommende var habil i saken. Det er et av de mest naturlige spørsmål til en politiker. Da svaret fra vedkommende var at henoppfattet seg som habil, ble det naturlig nok ingen mediesak. Utrolig nok dukket samme taktikk opp igjen under kommunestyremøtet i juni 23, hvor Fruvollen var opp til behandling. Da tok samme politiker ordet og sa at hen var blitt beskyldt for korrupsjon. Hvorfor tok ikke pressen tak i en så alvorlig opplysning? Ingen hadde sett noen påstander om korrupsjon noe sted. Kan man komme med slike påstander å slippe så lett ifra det? Var det et nytt forsøk på å stoppe kritikken av tiltaket før andre gangs høring? Hvor har de fra SP som har advart mot den harde debatten vært de siste dagene, hvor det virkelig har tatt av? 

Skoleeksempel 

Hvorfor ble det så stor motstand mot tiltaket? Fruvollen AS framstår som et eksempel på hvordan man ikke bør fremme et tiltak. Prosjektet ble holdt hemmelig for grunneierlag, som har hatt en flere hundre år lang tradisjon om å varsle og diskutere arealdisponering. Berørte naboer ble ikke varslet. Vi leste om det i lokalavisa, da søknaden var sendt inn. I oktober 21 fikk vi høre mer om planene på møtet i samfunnshuset. Her fikk vi en leksjon om hva som var til vårt eget beste. En ovenfra og ned holdning, er sjelden en god tilnærming. Når vi fant ut at tiltakshaver hadde sent inn skjema om arealdisponering til Røros kommune, med feil fakta, begynte det å ulme. Den som sender inn et offentlig skjema er ansvarlig for sine opplysninger. Tiltakshaver underslo at det forelå heftelser i form av tinglyst beiterett på eiendommen sin. Det ble heller ikke opplyst at tiltakshaver ikke hadde vegrett. Med bevisst feilinformasjonsuste tiltaket inn i arealplanen. Ingen berørte naboer, eller organisasjoner ble varslet om at tiltaket var kommet inn i arealplanen, slik det etter loven skulle ha blitt gjort. Når man føler at man blir forsøkt lurt, skaper det engasjement. Senest i et intervju i Retten dagen før saken skal opp til behandling, fyrer tiltakshaver løs, og påstår at det feilinformeres om hans skjema. Angrep er beste forsvar, men vi kan da lese hva som står i skjemaet. Det er også fullt mulig for journalister å søke det opp. Nå ble Retten, et mikrofonstativ for å spre usannheter, uten samtidig imøtegåelse? I referat fra oppstartsmøte 14.10.21 med Røros kommune, står det at tiltakshaver må varsle beitelag og beitedistrikt. Det har til dags dato ikke blitt gjort. Dagen før behandling av saken, snakker tiltakshaver om manglende samarbeid. Her er det bare å skylde på seg selv.

Jeg er blitt beskyldt for å lyge. For å drive en ondsinnet kampanje. Gjentatte ganger har jeg spurt hva som er feil, til dem som har framsatt beskyldningene, slik at eventuelle feil kunne rettes og beklages? Det har aldri kommet noe svar. 

Styrket omdømme

Mediedekninga burde avisene lære av. Følelsen er at begge avisene har heiet på, og forfordelt tiltakshaver. Her er jeg selvsagt ikke habil, men skrev vi leserinnlegg ble tiltakshaver ofte intervjuet omgående. Ble vi intervjuet når tiltakshaver var frampå? Nei. Jeg ble personlig nektet å stille både i podkast og intervjuer om saken. I saker hvor det framsettes beskyldninger mot navngitt person, skal det være samtidig imøtegåelse. Det har særlig Retten gitt blanke i. Rettens analyse av debattklimaet, med bruk av en retorikkekspert, som ikke kjente saken, var journalistisk uansvarlig. Vi ble sammenliknet med Trump. Dvs. en som står for manipulering og fake news. Fjell-Ljom begår samme feil når de bruker Almås, og generaliserer ut ifra hans foredrag om at bygdekrangler skader omdømmet. Bygda som sto opp mot en tiltakshaver som prøvde å kjøre over oss, tror jeg styrker vårt omdømme. I Nyhetsmorgen på NRK dro redaktøren i Retten, Fruhaugen inn i diskusjonen om hyttebygging med utsagnet: «Nå mangler vi bare et mord.» Dessverre ble det et stygt forsøk på å stigmatisere ei hel bygd og bygge opp under personlige motsetninger. 

Å ta et åpent standpunkt er greit, men ikke å kamuflere hva man egentlig mener med kryptiske ledere, som at høringer ikke bør tillegges vekt, eller at vi; «vi vinner slaget, men taper krigen.» Hvilken krig?

Lokalmedia burde også ha stilt spørsmål hvorfor kommunedirektøren trosser sin egen arealplan og samfunnsplan, når det fremmes forslag om en næringsdel, som ikke ligger i arealplanen? Det burde ha vekket en kritisk journalistpenn.

Til tross for

Bygda vant saken om nedbygging av Fruhaugen, Ikke på grunn av lokalavisene, men til tross for. Når man stikker hodet fram, må man tåle kritikk. Det gjelder selvsagt meg selv, og om noen har følt seg krenket ber jeg om unnskyldning. Engasjementet har vært stort. I etterpåklokskapens lys, kan blyanten ha blitt spisset litt vel mye. Nå skal vi videre – sammen.