Tull og tøys om Uthusprosjektet

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Boka «Røros. Refleksjoner etter 30 år som verdensarv» som kom ut på Pax forlag i 2014 har ifølge ansvarlig redaktør Erlend Gjelsvik ambisjon om å være del av verdensarvlitteraturen. I dette perspektivet er det merkverdig å lese hva forfatterne av kapittelet «Uthusprosjektet og håndverkerne» skriver om oppstartsperioden i Uthusprosjektet.

Begge forfattere representerte anerkjente organisasjoner som forsker på kulturminner, ICOMOS og NIKU. I et kort avsnitt blir leserne informert om at oppstartsperioden 1995–2000 var så mislykket at flere håndverkere forlot arbeidsplassen. Årsaken forklares med mangelfull opplæring, lav produksjon og dårlig stemning. I tillegg hevdes det at plakatutstillinga om Uthusprosjektet ikke er sannferdig. Det er uvanlig at en så fellende dom står uten kildehenvisninger. Boka for øvrig er utstyrt med tilnærmet 400 fotnoter.

Jeg var ansatt som kulturminneforvalter i denne perioden. Min arbeidsinstruks omfattet ingen ledelse i prosjektet, men stillinga krevde at jeg var kjent med prinsippene for istandsetting med Middelalderprosjektet som vegleder.

Forfatternes meninger om opplæring og det faglige arbeidet retter seg mot Riksantikvaren som ledet denne perioden av Uthusprosjektet. De setter seg her på et faglig høyere nivå enn landets øverste fagmyndighet. Plakatutstillinga derimot tar jeg ansvaret for. Kritikken mot den har så lav intensjonsdybde at det ikke inspirerer til å svare på forfatternes formulering.

Den negative vinklinga på Uthusprosjektets oppstartsperiode og plakatutstillinga var en kalddusj. En skriftlig henvendelse til Ola Storsletten i september 2015 var min første reaksjon som fortsatt står ubesvart. Det er all grunn til å stille spørsmål om hvorfor Røros kommune ikke har reagert på bokas versjon av oppstartsperioden i Uthusprosjektet.

Kommunen er eier av prosjektet og har brukt det som en fanebærer i forvaltninga av verdensarvstedet Røros. Internasjonale eksperter som professor Jukka Jokilehto, tidligere spesialrådgiver for ICCROM og leder av Verdensarvrådet, har omtalt forvaltninga av Røros og Uthusprosjektet som en suksesshistorie. På denne bakgrunn er det uforståelig at fagpersoner med etiske regler i bukselomma og uten konkrete henvisninger velger å tråkke ned den mest utfordrende perioden i prosjektet.

Røros kommune står som ansvarlig utgiver av boka. Verdensarvkoordinator er informert om mine synspunkter. Ingen reaksjon derfra må indirekte forstås som at kommunen aksepterer bokas påstander og feilinformasjoner. Uthusprosjektet ble bygd på grunnlag av erfaringene fra riksantikvarens Middelalderprosjekt. Fredag 5. mai 1995 var miljøvernminister Thorbjørn Berntsen på Røros og bekjentgjorde at Uthusprosjektet ville komme i gang samme år. Han informerte om kravene som ville bli stilt til kommunen og huseierne mht. finansiering der staten ville dekke 65 prosent og resten fordeles mellom Røros kommune og huseierne. Berntsen var også klar på at håndverksmessig utførelse skulle følge Middelalderprosjektet, og at deling av erfaringer og kunnskap med andre håndverksmiljøer var en forutsetning. Han overrakte samme dagen kr 75 000 til Røros kommune som skulle avsettes til å utarbeide en plakatutstilling.

En rød tråd i den statlige styringa av prosjektet var vektlegging på erfaringer som ble høstet. To år før boka kom på markedet skriver Riksantikvaren følgende i Tilsagnsbrev til Røros kommune 2012: «Det viktigste vil være at Uthusprosjektet vokser innenfra og i et tempo som tar hensyn til alle typer erfaringer som prosjektet har opparbeidet». Dette var et klart signal til redaksjon, forfattere og bokutgiver om å forstå strukturelle endringer i prosjektet. I 1999 avslutta Riksantikvaren sin faglige ledelse og prosjektet sto uten ledelseskompetanse. Kommunen etablerte derfor en ny styringsmodell i 2000 med ansettelse av byggeleder. I tillegg fikk den nyansatte kulturminneforvalter Torbjørn Eggen arbeidsoppgave som prosjektleder i halv stilling. Dette skiftet forklarer hvorfor produksjonen ble noe lavere i 1999 og at noen av de allerede opplærte håndverkere fant det riktig å søke nye arbeidsmiljøer.

Etter litt graving har det kommet for en dag at kilden til forfatterne er en håndverker- rapport utarbeida av en tidligere håndverker og byggeleder i Uthusprosjektet. I skriftlig korrespondanse har denne håndverkeren meddelt meg at han ikke aner hvor historien til forskerne kommer fra. Dette betyr at håndverkerrapporten bør fjernes fra kommunens arkiv og at forfatterne åpent må erkjenne at forarbeidet til kapittelet om Uthusprosjektet var for dårlig. Det er fortsatt grunn til å heise flagget også for Uthusprosjektets oppstartsperiode som banet veg for de senere perioder. 

Redaksjon, forfattere og utgiver er alle informert om min kritikk av boka. Ansvarlig redaktør Erlend Gjelsvik lovet for 1 år siden at noe måtte gjøres. Medredaktør og de som sto bak teksten har vært tause. «Skit i Uthusprosjektet så lenge vi har verdensarvlitteratur og forskere» bør ikke være mottoet.

Fredrik Chr. Prøsch