Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
På Røros har vi har vi akkurat avsluttet to kontrastfulle uker.
I uke 8 ble den 169. Rørosmartnan gjennomført.
En storstilt åpning tirsdag med statsministerbesøk, Rørossangen, polsdansing, innkjøring av lasskjørere med rundt 90 hesteekvipasjer samt 6000 entusiastiske tilskuere.
Veldig mange mennsker har fått oppleve god gammeldags martnasstemning med et yrende folkeliv, masse boder, dampende bakgårder, spekepølse, burger i alle former, thaimat, Brekkkjærringan, busk-spæll på Kaffestuggu, middagsdans og kveldsdans på Sangerhuset, teltet til Vauldalen, partyteltet til ungdommen, flere kirkekonserter, utsolgt ABBA-show i Storstuggu og livemusikk på utestedene med BOS, Don`t Panic og Bobby hver eneste kveld.
Ja, det er nesten utrolig, og det er nesten ikke til å tro hva vi får til å arrangere i denne lille bergstaden på fjellet. All ære til de som arrangerer denne storslåtte Rørosmartnan, de gjør en formidabel innsats for at vi alle kan nyte martnan.
«Rullan gikk og folk kasta seg ut i dansen, stemmingen var god og pengan satt løst», men likevel var det en mørk sky eller kanskje mer en mørk skygge som hang over hele martnasuka for mange av oss som her i regionen.
Rett før martnan mistet Røros tre unike, flotte og bemerkelsesverdige innbyggere, uka etter ble de alle bisatt i Bergstadens Ziir eller Røros kapell.
For min del og mange andre i Rørosregionen ble det tre begravelser denne uka.
Allerede på tirsdag 27. februar ble Tone Rygg gravlagt, Tone ble kun 52 år etter at en grusom krefttype tok hennes liv så altfor fort og altfor tidlig. Tone etterlater seg to flotte gutter, Anders og Lars, samt et helt samfunn i sorg.
Tone som hadde jobbet i over 20 år på Rørosmuseet og som direktør for samme institusjon de siste årene. Tone ble ansett som en «fagbauta» innen sitt arbeidsfelt. I tillegg var hun svært aktiv i speiderbevegelsen, der hun blant annet var leder for Rørosspeiderne i mange år. Hun var glad i folkemusikk, hvor særlig felemusikk stod henne nær. Hun var derfor aktiv i folkemusikkmiljøet både på Røros og ellers i Norge. Tone var en ivrig deltaker på Landskappleiken hvert år, men mest av alt var hun en oppofrende mor og ei herlig dame som mange av oss vil savne.
Torsdag 29. februar, på selve skuddårsdagen, ble en av Røros store hedersmenn bisatt. Skikongen, dugnadshelten, løypesjefen, poeten, fagbokforfatteren, programlederen, skitreneren, superpappa`n og ektemannen Lorns Olav Skjemstad ble nesten 84 år.
Lorns har gjennom hele sitt liv ofret seg for felleskapets beste, og han vil i all fremtid stå igjen som en av de virkelig store personlighetene på Røros. Lorns etterlater seg sin kone Inger, barna Silje, Ståle og Stine og flere flotte barnebarn.
13. februar valgte 19 år gamle Peder Angel Langen Lundquist å ta sitt eget liv etter å ha blitt utsatt for flere år med traumatiske mobbeopplevelser.
Fredag 1. mars ble Peder Angel bisatt i ei smekkfull Bergstaden Ziir, bisettelsen ble i tillegg streamet live.
Peder Angel var viden kjent for sin unike og fantastiske sangstemme, men for de som kjente ham, var han en flott gutt med masse godhet, godt humør, en smarting og en som hadde stor omsorg for de rundt seg.
Peder Angel ble en norsk favoritt allerede som 14-åring da han kom helt til semifinalen i «Norske talenter», han har også hatt flere små og store roller i det store og kjente utendørsspelet Elden som settes opp hver sommer på Røros.
Peder Angel var kanskje det største sang- og musikktalentet vi noen gang har hatt på Røros.
I min levetid på denne kloden har jeg aldri opplevd maken til engasjement av et lokalsamfunn som det vi har opplevd etter Peder Angels død, og et engasjement har spredd seg til store deler av hele Norge.
Peders Angels vonde og tragiske bortgang har berørt oss alle, og jeg tror de fleste av oss har tenkt «hvordan kan medelever og andre mennesker være så slemme og ondskapsfulle at de mobber en flott gutt inn i døden», hvorfor stopper de ikke når de ser hvor vondt det er, når de ser hvordan de bryter ned et medmenneske … ja, man kan lure.
Dette smerter et helt lokalsamfunn og kanskje et helt Norge, men ingen av oss kan forstå hva familien til Peder Angel nå går gjennom.
Hans rause og fine foreldre, Anna og Jon Arne og hans flotte bror, Edvard Leander, sitter igjen med et tomrom de aldri kan fylle, og de gjennomgår en sorg og en smerte det er umulig å sette ord på og umulig for oss andre og sette oss inn i.
Jeg håper virkelig at engasjementet vi nå ser mot mobbing vil gjøre en forskjell, og at vi i klasserommet, på arbeidsplassen, på fritiden, på nettet, ja på alle arenaer vil se en markant forandring og forbedring av adferden av de som utsetter andre for denne vonde mobbingen og trakasseringen.
Først må vi som er voksne se oss selv i speilet og tenke over hvilken adferd vi har overfor omgivelsene. Er vi rause, rettferdige og gode, og hvordan snakker vi om andre folk som ikke er til stede? Deretter kan vi som foreldre ta i et skikkelig tak med våre egne barn, vi må snakke med barna om hva mobbing er, hva trakassering er og hvor grensene går for «jekking». Vi må fortelle våre barn at mobbing fører til ødelagte liv og at det i ytterste konsekvens kan føre til døden. Vi må gi våre barn selvtillitt til å gripe inn mot mobbing, de må vite at den som tier samtykker.
Vi har lagt bak oss ei trist, tung og vond uke hvor vi har bisatt tre flotte rørosborgere.
Ei hederskvinne i Tone, en hedersmann i Lorns og en hedersungdom i Peder Angel har forlatt oss for godt, men dere har alle satt varige spor i et stort lokalsamfunn og vi glemmer dere aldri.
