Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I lys av nyheten om at NIBIO har utpekt Sålekinna - Håmmålsfjellet som et egnet tilleggsareal for Fovsen Njaarke Sïjte, har det kommet mange reaksjoner fra ulike hold. En skal selvsagt kunne mene hva man vil om dette, men en ting som synes å være påfallende, er mangelen på den historiske konteksten.
Hvis diskusjoner og dialoger skal ha mulighet til å være fruktbare, er det en fordel med en noenlunde felles historisk situasjonsforståelse. I dette spørsmålet, og i det man beskriver som «tamreinproblematikk». Sett i lys av Sannhets- og forsoningskommisjonen, synes jeg særlig folkevalgte bør ta innover seg sin egen kommunes samiske historie. For Tolga og Os er det en rik samisk historie, som også er en del av bygdenes historie.
Den samiske historien er beskrevet i en rekke skriftlige og arkeologiske kilder. I stedsnavn og i landskapet. Historien burde ikke være helt ukjent. Vet de fremste folkevalgte at deres kommuner var deltakende i det som vanskelig kan beskrives annet enn etnisk fordriving? Bygdesamfunn som etter hvert, i tospann med myndighetene, fordrev samiske familier og deres reiner. Ved hjelp av politiske vedtak, trusler og vold. Men også et bygdesamfunn der samene tidligere hadde hatt sin plass blant frender? Der samene sto som faddere for bygdebarn?
Fra kildene vet vi også at samene levde områdene rundt Savalen, samt vestsida av Femunden siden 1600-tallet. Arkeologisk kan en spore en enda tidligere samisk historie. Vi vet at store områder i Os og Tolga både ble bygslet og kjøpt av samer gjennom hele 1700-tallet, i et forsøk på å beskytte sine rettigheter, i en stadig mer presset situasjon. De samme områdene som det nå pekes på.
Jordbrukets ekspansjon, endrede eiendomsforhold i de tidligere allmenningene, godt hjulpet av fornorskingas rasistiske holdninger; førte til større og større konflikter gjennom 1700-tallet. Dette kulminerer blant annet med voldsdåden og nedskytinga av samenes reinflokk ved Dalbusjøen i august 1811, der 392 dyr ble slaktet ned av dalsbygdinger og osinger.
Etter dette så ble det ulevelig, også for de andre samiske familiene i andre deler av distriktet. Konfliktene, erstatningene, tyvskytingene og presset ble så stort at de ikke så annet råd enn å flykte. Den siste samiske familien fra den perioden forlot området på begynnelsen av 1800-tallet, etter å ha oppgitt sitt skjøte på eiendommen i Litjnørdalen. De forlot da området som deres slektninger, forfedre og formødre hadde brukt i et ukjent antall generasjoner.
Områder som Sålekinna, Hummelfjellet, Svarthaugen, Svartdalen, Raudsjødalen og Spekedalen sto kun igjen med minnene av andre stedsnavn som Finnroa, Finnrobekken, Finnrokampen, Jonastrøene, Jonashøgda, Jonasbekken med flere.
I siste halvdel av 1800-tallet kom atter samiske familier inn i Sålekinna, Hummelfjell- og Forollhognaområdet. Men motstanden og konfliktene tok seg raskt opp, og på begynnelsen av 1900-tallet var også denne «reetableringa» en saga.
Lappekommisjon av 1889 kunne erklære at oppbruddet i den samiske tilstedeværelsen som endte på begynnelsen av 1800-tallet, ikke kunne gi rettigheter av alders tids bruk for reindriften. At noen av disse «nyankomne» også var barnebarn og oldebarn av de forannevnte, hadde ingen betydning for rettighetene. Reservater, kalt reinbeitedistrikter, ble opprettet i årene etter 1889, og alle disse tidligere nevnte tradisjonelle samiske områdene havnet utenfor.
For samene er dette et historisk traume.
Fordi man vet at de konfliktene man står i den dag i dag, har sine røtter i denne lite ærerike historien. Men også fordi at den samiske historien er så underkommunisert. Premisser, satt av myndighetene for litt over hundre år siden, og med datidas syn på samer og reindrift. Premisser som prioriterte storsamfunnet og jordbruket, omsvøpt i en glans av fornorsking og rasisme. Og det er jo sikkert ikke en stolt historie for de gjeldende kommunene heller. Er det derfor man hører så lite om den samiske tilstedeværelsen?
I Rendals-, Os- og Tolgafjellene ble den igjenværende reinen etter fordrivingene, betraktet som villrein og jaktet hardt på av bygdefolk. I 1921 hentet Rendalen Renselskap tamrein fra Sør-Norge. Som igjen hadde hentet rein fra samisk reindrift. I 1956 ble Forollhogna villreinområde opprettet. Tolga Østfjell villreinområde tre år senere. Alt dette med et utgangspunkt i en samisk historie, fiktiv villrein og etnisk fordriving.
Slik ble så de tidligere samiske leveområdene privatisert, villreinisert og kulturelt renset, på litt over hundre år. Og nå snakker man om hvor sjokkerende det er at det kan bli samisk reindrift. At «urett erstattes med ny urett». Eller « … et nytt overtramp for å kompensere for et overtramp». Men hvem har egentlig blitt trampet på av hvem?
Hvis samisk reindrift atter gjenoppstår i disse områdene, så burde det slettes ikke være sjokkerende. Det burde heller kunne være helt på sin plass.
Litteratur:
Fjellheim, Sverre. Samer i Røros traktene. 1999.
Bergstøl, Jostein. Samer i Østerdalen? 2008.
Løøv, Anders. Samer vest for Femund omkring år 1800. Nils og Jonas Anderssønner. Åarjel-saemieh. Samer i sør. 1991.
Løøv, Anders. En samisk sijte på Gauldalsvidda går under i 1811. Festskrift til Ørnulv Vorren. 1994.
