Forsoning krever handling
LEDER I GÅEBRIEN SIJTE: Inge Even Danielsen. Foto: Privat
Det vises til innlegg i Nordnorsk debatt v/ Ivar Bjørklund den 15.11.d.å. under
overskriften «Sannhetskommisjonens femte pilar ble dessverre ikke behandlet av
Stortinget». Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) deler Bjørklunds betraktninger
rundt Stortingets vedtak om rapporten.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Da innstillinga fra kontroll- og konstitusjonskomiteen ble gjort kjent, sendte NRL ut en pressemelding hvor vi rettet sterk kritikk mot at reindriften ikke var nevnt. I ettertid konstaterer vi at reindriften heller ikke ble omtalt i Stortingets vedtak.
Fra NRLs side anser vi nedtoninga av reindriften å være et bevisst valg, da statlige myndigheter har industri-interesser som innebærer en storstilt nedbygging av inngrepsfrie naturområder til fordel innen- og utenlandske kapitalkrefter. Gjennom stortingsvedtaket signaliserer statlige myndigheter at forsoning i all hovedsak begrenser seg til språk og samisk kunst. Det er både rett og rimelig at disse områdene styrkes i forsoningsprosessen, men samtidig kommer man ikke unna det faktum at reindriften utgjør det viktigste materielle grunnlaget for den samiske kulturen.
Gjennom århundrer har reindriften og menneskene i næringa opplevd overgrep og undertrykking i regi av statlige myndigheter. Målet var å gradvis innskrenke rammevilkårene slik at næringa som en «historisk Overlevering» på sikt kunne avvikles og gi plass til bedre og mer formålstjenlige samfunnsinteresser, slik Lappekommisjonen av 1897 uttrykte det. Tydeligere kunne det ikke sies fra en kommisjon med mandat til å utarbeide forslag til en ny landsdekkende reindriftslov.
Myndighetenes nedlatende syn på reindriften har kommet til uttrykk på flere måter. I det sørsamiske området ga statlige myndigheter ved stattholderen allerede på 1600-tallet bøndene rett til å bruke våpen mot reindriftsbefolkninga ved beitekonflikter, og hvor ethvert forsøk på å forsvare seg fra samisk side ville føre til fengselsopphold i Kristiania.
Samene var, med velsignelse fra statlige myndigheter, både rettsløse og fredløse i områdene de oppholdt seg i. Både drap av reindriftssamer og nedslakting av reinflokkene deres var ikke en uvanlig følge av denne politikken. Koloniseringa av de samiske områdene ble senere formalisert gjennom utredninger og lovarbeid.
Ved Felleslappeloven av 1883 fikk bl.a. jordbruket fortrinnsrett, både ovenfor reindrift og andre samiske interesser i områdene utenfor Finnmark. Ved Tilleggslappeloven av 1897 ble yttergrensene for det sørsamiske reinbeiteområdet ytterligere innskrenket. I perioden 1899 til 1915 ble hele 33 kommuner unndratt reindrift, herunder også Trollheimen, hvor reindriften allerede på det tidspunktet hadde en dokumentert tilstedeværelse over 300 år tilbake i tid. Denne saken står fortsatt uløst, selv om det så sent som i 2023 ble utarbeidet en rapport ved Norconsult om Status for Trollheimen sijte.
Rapporten har etter den tid blitt lagt i en skuff, noe som ettertrykkelig viser mangelen på politisk vilje til oppfølging. Dette til tross for at rektor ved NTNU i 2023 beklaget ovenfor sørsamene at de som forskningsinstitusjon har fastholdt Yngvar Nielsens framrykningsteori fra 1889, der reindriftssamene ble stemplet som innvandrere i nyere tid. Denne teorien er basert på en ren historieforfalskning, som også ble brukt som faglig grunnlag i rettssaker. Både Trollheimen, Korsjøfjellet, Aursunden og Tamneshalvøya er eksempler på områder som ble frarøvet reindriften som følge av fremrykningsteorien.
I perioden 1889 til 1897 ble det nedsatt 3 «lappekommisjoner». Kommisjonen av 1889 hadde som oppgave å undersøke «Lappeforholdene i Hedemarkens, søndre- og Nordre Trondhjems amter», og utarbeide grenser for samenes beiterett. I dette arbeidet ble Yngvar Nielsens framrykningsteori lagt til grunn. Kommisjonen uttalte at reindriften ikke kunne «paaregne mange Forsvarere for sin økonomiske Berettigelse», og at reindriften, uten tvil, ikke kunne opprettholdes i disse traktene.
Dette synet ble fulgt opp av Lappekommisjonen av 1892, som skulle undersøke «Lappeforholdene i Nordlands amt». Også de foreslo en gradvis avvikling av reindriften gjennom reguleringer, hvor de uttalte at det endelige utfallet av dette var gitt, som følge av «Tidens Løb».
Den allerede nevnte Lappekommisjon av 1897 skulle vurdere lovregler for «Lappevæsenet», etter at felleslappeloven av 1883 trådt ut av kraft. De uttalte at det skulle legges avgjørende hensyn på «Landbonæringens Interesser og berettigede Krav», og at reindriften «indtil videre» kunne bestå som næringsveg, men da med minst mulig adgang til å virke som en hemsko på jordbruket. Dette ble ansett å være « … Udviklingens ubønnhørlige lov».
Myndigheters syn om at reindriften skulle reguleres mot avvikling, var et bærende element i fornorskingspolitikken og er et syn som gjør seg gjeldende den dag i dag. Dette kommer klarest til uttrykk gjennom myndighetenes arealpolitikk, hvor reindriften stadig er på vikende front. Vi har en statsmakt som ikke har vilje til å sikre reindriften som en spesifikk samisk næring, verken i lovs form eller i arealforvaltninga. I denne sammenheng må også reindriftens urimelige erstatningsansvar ved påståtte beiteskader nevnes, hvor de økonomiske belastningene av dette førte til at mange reindriftsfamilier ble drevet ut i den ytterste fattigdom. Erstatningsreglene i reindriftsloven er riktig nok under revisjon, og forventes vedtatt i løpet av våren 2025. Til tross for at NRL gjennom flere år har stilt krav om endring av disse bestemmelsene, var det først ved Femund-dommen (HR-2018-872-A), det ble skutt fart i revisjonsprosessen.
Her uttalte Høyesterett at tidligere lovforarbeider gir et « … klart preg av å være skrevet i en tid hvor synet på samenes rettigheter var et annet enn i dag. Gjennomgangen av de eldste forarbeidene viser en lite ærerik historie og en nedvurdering av samisk reindriftsammenholdt med jordbrukets interesser som det ikke er grunnlag for». Uttalelsen er et godt eksempel på at dagens reindrift eksisterer, ikke på grunn av, men på tross av myndighetenes mål om å avvikle reindriften.
I moderne tid har myndighetene i forlengelsen av dette aktivt bidratt til et offentlig ordskifte om reindriften, som kan sammenfattes med stikkord som «allmenningens tragedie», «overbeiting», «arealkonflikter», «for mye rein», «ikke bærekraftig», «manglende dyrevelferd» m.m., og som har fått fotfeste i opinionen som sannheter uten modifikasjoner. At dette er faktorer som helt og holdent avhenger av hvordan myndighetene har forvaltet, og fortsatt forvalter reindriftsområdene, blir ikke nevnt.
Dermed kan de samme myndighetene komfortabelt lene seg tilbake, og imøtegå reindriftens krav om å sikre arealer med argumenter om at disse spørsmålene er så kontroversielle at de ikke kan gjøres noe med. Dette er også årsaken til den statlige tausheten rundt den femte pilaren i Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. For at det skal kunne skje en forsoning mellom statlige myndigheter og reindriftsfolket, holder det ikke med en beklagelse. De systematiske overgrep som reindriften har vært utsatt for, krever at myndighetene utviser konkret handling, både når det gjelder kartlegging av samiske eiendoms- og bruksforhold sør for Finnmark, gjennomgang av reindriftens arealsituasjon og utredning av dens betydning for samisk kultur.
Det som uansett er sikkert, er at statlige myndigheter har mye å be om unnskyldning for, og en tilsvarende lang veg å gå m.h.t forsoning. Så gjenstår det å se om forsoning med reindriftsfolket blir for kontroversielt til at det lar seg gjennomføre.