I dag feirer vi samisk nasjonaldag til minne om det første samiske landsmøtet, som ble holdt i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Vi i Fjell-Ljom velger å markere dette på vår egen måte, ved å la samiske stemmer prege store deler av denne ukas avis. Som lokalavis i en samisk forvaltningskommune, er dette vår rett og plikt, og for å si det med klare ord – det skulle da virkelig bare mangle.
Hvis man ikke legger fra seg uretten som har skjedd tidligere, fortsetter man bare å skape mer urett. Man må stille opp på samme vei for å kunne gå fremover sammen. Da er det essensielt at man får drahjelp av det offentlige som kommuner, fylkeskommuner og Statsforvalteren og Staten Norge, og at de ser det på samme måte. Så langt virker det nesten som Norge AS prøver å skape mer spild mellom bønder og reindrifta, jamfør eksempelet om å flytte vinterbeitet fra Fosen til Tolga.
I konfliktene som angår beiterettigheter og dyr som oppholder seg der de i utgangspunktet ikke skal være, bidrar heller ikke myndighetenes taushet til forsoning og dialog. Frykten for å tråkke den ene eller andre parten på tærne, fører i stedet til at mange toer sine hender og satser på at det går over, at dyra flytter seg sjøl, at stormen går over. Konflikten vender stadig tilbake til hvem som var hvor først, og hvem som har mest rett i sin versjon av historien. Det borger ikke for en framtid hvor det er rom for alle. Å be om forsoning, krever også at man er villig til å gi slipp på noe. Forsoning skjer heller ikke uten at alle parter er villige til å tilgi. Samenes rett til å drive sin næring og bevare sin egen kulturarv bør være ubestridt. Det er ikke deres historie, det er vår.
La oss alle ta hver vår skjerv i å bevare viktig kulturarv og levemåte også for framtida. Det er en del av oss alle, på et eller annet nivå. Dette er ikke et «oss» og et «dem». Det er Røros-området, Gåebrien sijte, Røros, Rossen, oss.
Læhka saemiej åålmegebiejjine! Gratulerer med nasjonaldagen!
