Røros sentrum, en stivna klisjé?

Røros sentrum skal være levende. Det skal være fylt med mennesker som «lever sine mer eller mindre spenstige liv her», som en rørosing nylig uttalte til Fjell-Ljom.

Eller skal det være en stivna klisjé, et utstillingsvindu og et glansbilde som er mørklagt utenom høytider og ferier? Rettet mot turister og under museumsvaktens strenge oppsyn.

I 333 år ble ikke turistene ofret en tanke. Industrien regjerte. Den trengte seg ikke på en fullt utviklet bergstad. Staen vokste opp rundt smelthytta. Her var det aktivitet, forandring, nytenking og penning. Alt var i konstant endring. Bygg ble oppført med gjeldende stil. Laft, panel, i sveitserstil, barokk, rokokko, Louis Seize og empire. I tre, glass, stål og betong. Bygg ble revet, flytta og endra. Et levende sammensurium av stilarter, funksjoner og behov.

Denne uka publiserte Fjell-Ljom en presentasjon av arkitektstudentene Eirik Skogli og Marius Erikstad. De stiller spørsmålet om Røros har mistet noe i vernearbeidet. Det korte svaret er ja. Gradvis har det unike særpreget til Røros blitt visket ut. Bygninger blir stadig mer og mer like.

– Kanskje vernearbeidet har gjort at Røros har mistet noe

Husene i Solbergrekka har fått samme høyde og utseende, biblioteket tar etter dem, og det samme gjør Domus. Røros sentrum sitter fast i én bestemt tidsperiode, og i videoen over får du svar på hvorfor det har blitt slik.

Det er ikke lenger store forskjellen mellom Røros sentrum, Kampen i Oslo og Falun i Sverige.

– Dette skjer på alle verneverdige steder, hevder de to arkitektene.

På Røros kan mye spores tilbake til én person som, ut fra personlige preferanser, plukket bort det han ikke syntes var sentrum verdig, ifølge de to. Han skapte en mal som vernearbeidet har fulgt siden. Med malen mista vi evnen til å se framover i utviklinga av sentrum, men det kan fortsatt reddes. Arkitektene foreslår et arkitektonisk språk som nybygg i sentrum kan bruke. Et språk som gjør at bygningene oppleves moderne, spennende og ikke minst «rørosisk». På nærmest magisk vis passer de rett inn i sentrumsbildet. Dermed har vi verktøyet vi trenger for å gi sentrum tilbake til rørosingene.

Eller vi kan overlate det – og de mørke glasene – til museumsvakten og turistene.