Takk for tålmodigheten!

Noen intense uker ligger bak oss, hvor Røros har stått på hodet, blitt snudd opp ned og fylt til randen av både hundekjørere, turister, gjester, hunder, hester, kremmere og festfolk. Vi har nok en gang vist oss fra vår beste side til verden, enten de følger VM i hundekjøring eller VM i gamle tradisjoner med hest og handel. En stakket stund hver vinter mangedobles innbyggertallet, gatene sperres og snus, hvert ledig rom og krok fylles opp. I strålende vintervær (med unntak av noen ugreie plussgrader i innspurten) viser Bergstaden seg fra sin fulle prakt for alle som kommer for å få en bit av oss. 

Det er mange som strekker seg uendelig langt for at det skal skje, fra de mange hundre frivillige, hotellene, restaurantene, butikkene, utestedene, arrangørene, og til naboene, vi som bor her og jobber her. Vi som låner bort en flekk av fortauet vårt eller bakgården vår til vekslende bruk mellom kremmeri og klosett. Vi som finner et annet sted å parkere, kjører litt lenger for å handle, passer på å låse døra bak oss så det plutselig ikke står en forvillet turist i stua, og putter dotter i øra for å overdøve lyden av storby som brått inntar oss i døgnets sene timer. 

I noen dager, og uker, må vi leve litt annerledes, legge om vanene, tolerere litt mer. Sjøl de som ikke bidrar med frivilligtimer i refleksvest, bidrar enormt i form av tålmodighet, toleranse og stille aksept. Sånn er det å bo og leve i Røros, og har man valgt det ene, så kommer det også med alt det andre. 

Når festen er over, kakebordet er tomt, musikken har stilnet og den siste krona brukt for denne gang, skal det ikke bare takkes de tusener som bidrar med frivillighet, rom, mat og musikk, men også de som har bidratt bare med å holde ut. Vi ser dere også.