Dere vet det ikke enda, men alt kommer til å gå bra.
Jeg kommer til å seile videre, med dere i samme båt.
Jeg kommer til å leve, men for dere er det bare et håp.
En følelse av maktesløshet.
Ingen krefter å hente.
Dere kan ikke beskytte meg fra disse bølgene.
Annonse
Alt dere kan er å vente.
Sammen, dere trøster og ber.
Ber om liv til en uskyldig sjel.
Med et spørsmål om hvorfor.
I et håp om å få meg tilbake like hel.
Mitt liv ligger i noen andres hender.
Kirurger og sykepleiere kaster ut sine livbøyer.
De dere må velge å stole på.
Mens tiden, den renner.
Min bitte lille kropp, den drukner.
Det er like før fyrtårnet slukner.
Jeg holder snart ikke ut.
Fra båten min høres ikke et eneste tut.
Et hjerte som jobber på spreng.
En blodåre i feil retning.
Lunger som ikke får puste.
En barnekropp skal ikke ruste.
En nyfødt kropp, som allerede har stanset ved bryggen.
Ingen krefter igjen, til å la livet motivere.
Ikke en dråpe melk, har jeg greid å svelge.
Jeg har hatt nok med å eksistere.
En baby, så uvanlig tynn.
En mormor som ante at noe var galt.
Ferske foreldre, unge og redde.
En nyfødt meg, et hav så svartmalt.
Å finne min hjertefeil, var en kunst.
Selv for de aller beste.
Dyktige mennesker åpner mitt bryst.
Jeg seiler inn mot mamma og pappas kyst.
En mamma og en pappa, som seiler.
En mamma og en pappa, som ikke får fred.
En mamma og en pappa, som gråter.
En mamma og en pappa, som håper.
En blodåre tynn som en silketråd.
Den de måtte flytte fra mage til lunge.
En stor reise, uten klare råd.
En reise uten flytevest.
1998, året jeg ble født.
Året dere ble foreldre for aller første gang.
Året jeg ble lagt i min egen livbåt.
Året dere trodde jeg skulle synge min aller siste sang.
Mamma, pappa, ikke gråt.
Jeg kommer til å vokse opp.
Jeg kommer til å seile på en bølgetopp.
Jeg kommer til å styre min egen skute.
Dette visste ikke dere sommeren 1998.
Jeg var syk og lå på havets bunn.
Noe som virket som en evig lang stund.
Dere kunne ikke vite, men alt gikk bra.
Mamma, pappa, ikke gråt.
Jeg kommer til å leve.
Jeg skal være med dere i samme båt.
Det er ikke lengre kun et håp.
Mitt liv ble reddet av mennesker i blått.
De ga meg en sjanse til å bli noe.
Se hvem jeg har blitt.
Livet det er ganske rått.
Mamma, pappa, jeg lever.
Et hjertebarn lever.
Et hjertebarn er blitt voksen.
Jeg er voksen nå.
Emilie Vikdal.privat
Dette skriver juryen om bidraget
Et hjertevarmt og rørende dikt, formet som et tilbakeskuende budskap til foreldrene om at det kommer til å gå bra. Hovedpersonen, hjertebarnet deres, er født med hjertefeil. Bruken av maritime metaforer, som seile, båt, livbøye, fyrtårn, livbåt, bølgetopp, skute fungerer svært godt. Diktet er skrevet med en sikker hånd, er livsbejaende og trøstende, og forteller en nydelig, og svært dramatisk historie, hvor flere viktige aktører er involvert. Gjentagelsen av «Mamma, Pappa, ikke gråt» som ender opp i «Mamma, pappa, jeg lever», er med å holde sammen og forsterker følelsen av emosjonelle bølger, og en retning med et mål, i diktet.
Omtanken diktets hovedperson har for foreldrene er svært rørende, og viser tydelig at hun ser og erkjenner den sorgen, bekymringen hun har påført dem, og ikke minst gleden ved at det gikk så bra, og at hun er den hun er i dag.
