– Et fantastisk eventyr

– Dette er sommerferien vår, sier Elin og ler.

– Vi kan ikke drive med sommerferie midt på sommeren, det har vi ikke tid til, utdyper Nils Petter med et lurt smil.

Fantastisk fin tur

Vi møter de to og 14 andre hesteekvipasjer rett ved Pliktfogdvollen i Røros. De har tatt en pause midt i tåkehavet som gjør alt hvitt og konturløst – og vakkert.

– Hvordan har turen vært så langt?

– Helt fantastisk fin. Det har vært et fantastisk eventyr. Vi har vært heldige med været, det har vært bare solskinn. Alle samarbeider, og vi har flinke og stødige hester og folk. Det har vært en kjempefin tur, sier Elin.

- Været gjør mye av turen. Er det snøkav hele turen, starter Nils Petter.

Han rekker ikke fullføre setningen for hesten som setter en fot i vannbøtta, velter den og søler vann overalt.

– Elion!

Det er navnet på hesten. Elion. Han er en renraset dølahest, 13 år gammel. Erfaren som han er, gjør han som han får beskjed om og trekker seg rolig tilbake.

– Han er litt filmstjerne, da, sier Elin og kikker mot hesten.

– Det er gubben og, så de er filmstjerner begge to, sier hun, flytter blikket mot gubben og ler.

Filmen hun snakker om er Sulis 1907, der Nils Petter spilte ridende politi og hesten hans var naturligvis Elion.

Brøyter egne løyper

Tross filmstjernestatus er det hardt arbeid gjennom vinteren som ligger bak turen til Røros. Samtidig gir det treninga mål og mening.

– Det er et mål for vinteren når en er ute og kjører hest at en skal få hesten klar til martnasturen. Du kan ikke stille med en hest som ikke har blitt trent gjennom vinteren på en sånn tur med flere tøffe etapper. Da blir det ikke noe artig, hverken for kusk eller hest, sier Nils Petter.

– Hvordan trener dere hesten for turen?

– Det er lange turer hver helg, svarer Nils Petter.

– Og litt i ukene, legger Elin til.

– Vi kjører med belastning og tunge laster så han får trent både kondisjon og utholdenhet, sier Nils Petter.

– Vi har blant annet trent Elion med å brøyte sine egne løyper. Når det har vært mye snø, har han kjørt brøyteslede med traktordekk, og da har han måttet ta i. Han har blitt både sterk og i fin form av det, sier Elin.

Langsleden

Treninga kom godt med opp bakkene fra Haltdalen.

– Vi hadde noen tøffe etapper opp Gamle Kongeveg fra Haltdalen til Ålen, sier Nils Petter.

– Men det er var kjempeartige etapper, sier Elin.

– Da var det skikkelig hestekjøring, sier Nils Petter.

– Vi måtte virkelig kjøre hest, og det er sånt vi synes er artig. Å kjøre i terrenget, opp og ned, og kjøre i djupsnø. Det var veldig fint preparert der, men det var en del djupsnø og. På sånne etapper må vi tenke oss om, vi kan ikke bare sitte der. Vi må følge med og hjelpe hesten. Vi må stole på hesten og ha et godt samarbeid. Ikke sant, Elion, det er veldig viktig, sier Elin og stryker manen bort fra øynene til hesten.

Alle i lasskjørerlaget kjører med langslede, som vil si en forholdsvis kort slede med stive meier.

– Bukk og geit hadde ikke helt kommet da lasskjørerne kjørte fra Trondheim til Røros. Det er litt for nymotens for oss, sier Elin og ler.

– Bukk og geit er mer fleksibelt, litt mer komfortabelt og flyter bedre. Det er en mer moderne utgave av slede, rett og slett. Dette er en enklere konstruksjon, sier Nils Petter og nikker mot sleden.

Frakter sild

Farkosten til Nils Petter og Elin – sleden – er sparsommelig utstyrt, omtrent som den var før i tida. Den er imidlertid vesentlig lettere lastet enn den ville vært for 150 år siden.

– Lasskjørerne fra Trøndelag fraktet egentlig med seg sild, sier Elin.

– Men vi har ikke noe sild her, altså, sier Nils Petter og peker mot sleden.

– Å frakte sild fra Trondheim til Røros for å selge, er tradisjonen vi opprettholder, fortsetter han.

– Vel å merke var spekesild de fraktet, legger Elin til.

– Det var viktig for overlevelsen på Røros. Sild og byggrynsgrøt var kosten, så dette var viktig transport, men i dag er det vel andre ting enn sild i skrinene, sier Nils Petter og humrer.

– Ting av praktisk art for turen, legger han diplomatisk til.

– Men vi prøver å holde tradisjonene i hevd, sier Elin.

– Vi er nå liksom heme da

De innser at de er viktige tradisjonsbærere for lasskjørerkulturen, men innser at det er vesentlige forskjeller på turen de gjør nå og arbeidet som ble gjort for 150 år siden.

– Jeg tror ikke vi skal sammenligne denne turen med hvordna det var før. Da var det om å gjøre å lesse mest mulig på sleden og minst mulig til seg selv. Og du måtte fram uansett vær- og føreforhold. Såpass respekt synes jeg vi skal ha for gammelkrarene at vi ikke skal sammenligne oss helt med dem. De kjørte helt fra Trondheim, sier Nils Petter.

– Og det var ingen som kjørte opp til løyper til dem, det måtte de gjøre selv. De var noen skikkelig tøffinger, og det var både kvinnfolk og karer som for, sier Elin.

Den største forskjellen er kanskje det gode vennskapet som formes i løpet av turene, og som vektlegges av kjørelagene.

– Det er så artig å treffe igjen alle de trivelige folkene som kjører i de forskjellige lagene. Vi begynner å bli kjent med folk i ulike kjørelag, og da er det ekstra artig å være med, sier Elin.

– Det er en ny dimensjon på martnan når en er med i miljøet med lasskjørere og fôrbondemesser, legger Nils Petter til.

– Hvordan blir det å kjøre inn på Malmplassen i morgen?

– Det blir veldig artig og så stas, sier Elin.

– Vi har kjørt mye på Malmplassen før, men ikke under martnan, sier Nils Petter.

– Det blir mektig å kjøre sammen med nesten hundre hester, og vi er nå liksom heme da, sier Elin.