«Säg att jag dog i strid»

Elden brenner ikke lenger på spelplassen bak Slegghaugan, men den brenner stadig i hjertene til mange av oss. I år var det 11.700 personer som så Elden-forestillingene. Selv fikk jeg lov til å fylle rollen som feltprest Nils Nicolao Idman, i år som i fjor og året før der igjen. Det gjør noe med en å leve med Elden-fortellingen og nynne Elden-sangene så mange sommerdager, vi som er en del av den store produksjonen i en eller annet rolle på eller bak scenen.

Rørosinger flest vet det godt allerede: Elden endrer seg fra år til år. I år var det særlig en scene som grep meg mer enn i noen av de tidligere utgavene av spelet, nemlig det såkalte barmhjertighetsdrapet. Soldat Håkan Modig er syk med lungebetennelse, og han skjønner at han ikke har lenge igjen. For å forkorte lidelsene ber han sin gode kamerat Niklas Bro om å stikke ham i hjertet med kniv. Niklas har «hjulpet» Håkan slik i hver eneste forestilling siden 1994, men i år var scenen både mer troverdig og enda mer hjerteskjærende enn noen gang før. For i år ombestemte Håkan seg underveis i scenen, han turde ikke (eller ville ikke) dø for Niklas’ hånd likevel, og dermed måtte Niklas ha hjelp av sine følgesvenner Pär Åke Lind og Kalle Lundgren for å klare å gjennomføre dødshjelpen. Øyeblikket der Kalle og Pär Åke grep tak i hver sin av Håkans armer og strakte dem ut til siden slik at Niklas kunne rope «Gud velsigna dig, Håkan Modig!» og stikke kniven i brystet hans var akkurat like fryktelig hver kveld. En av grunnene var naturligvis det sterke skuespillet til de involverte, ikke minst av Tiril Sophie Randen Ramberg i rollen som Håkan; fortvilelsen og frykten var så overbevisende, så ekte. Presten klarte heller ikke å unngå å se at scenen framsto som en korsfestelse, der Håkans liv ble ofret for regimentets skyld (slik at sykdommen hans ikke skulle spre seg), slik han selv var offer for den meningsløse krigen som Karl XII hadde kastet Sverige og Norge ut i. I krigen finnes det altfor mange tapere, også blant angripernes soldater. 

«Säg att jag dog i strid!» Slik lyder noen av Håkans siste ord. Disse ordene lød i Elden 2023 også på et senere tidspunkt i stykket. Niklas, som var den som førte kniven under Håkans død, tar opp kameratens ord mot slutten av andre akt. Han har da møtt Kristine på Røros og bestemt seg for å bli igjen når alle de andre soldatene får marsjordre tilbake til Sverige. Kongen er død, krigslogikken har kollapset, og Niklas vil ikke lenger være dødens tjener. Han har oppdaget en kraft som er enda sterkere: Kjærligheten. 

Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug sitt store musikkteaterepos har gjennom snart tretti år malt krigens meningsløshet for oss. Gjennom regissør Maren E. Bjørseth og resten av hennes kunstneriske team har Elden blitt tilført enda en dimensjon. Tidligere har ikke Niklas blitt igjen. Han har reist, i sinne og fortvilelse, fra Kristine og Bergstaden. Noen ganger har han dødd på fjellet, noen ganger har skjebnen hans vært mer uavklart. Ja, han har også blitt hengt for desertering på Røros, når jeg tenker etter. Men nå velger han altså kjærligheten. I sirkelkomposisjonen, idet ordene om å dø i strid gjentas, blir vi minnet om to mulige veier ut av krigen: Den fortvilede døden, eller å gi seg hen til kjærligheten og la alt fiendskap fare. 

Krig er akkurat like meningsløst i dag. Kjærligheten står stadig krigen imot. Fortsatt ofres altfor mange i krig, både soldater og sivile. I kirka forteller vi om ham som ikke kjempet tilbake, men lot seg korsfeste for alle, for å vise alle – til og med sine bødler – at kjærligheten er sterkere enn døden. Han er hos de korsfestede. Det evige lys skinner også for dem.