– Kanskje er det krevende å forstå hvor mye smerte som påføres

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det går liksom en farsott over landet vårt i disse dager. Kommuner går i underskudd på rekke og rad. I kjølvannet kommer økonomiske innsparinger hvor det nesten alltid er de svakeste som får svi.

I nyhetsbildet kan man lese om innsparing/kutt i skoler og helse/bistand/omsorg.

Røros kommune stiller i så måte helt i toppen. Med andre gangs inntreden i ROBEK-lista, har de vist seg som et elitelag i overskridelseskunsten.

Det må innrømmes at de sliter litt med tillit og troverdighet når de nå strever med å fortelle innbyggerne om alt det positive de har utrettet for pengene de ikke hadde. Alt det fine de har skaffet seg på avbetaling. Men nå er altså kjøpefesten definitivt over.

De fleste av oss lærte allerede i barneskolen, at «hvis du skal kjøpe deg ny sykkel så må du spare først!». Fordi lån skal betales tilbake med renter, og da kan prisen på sykkelen fort bli det dobbelte og mere til. I tillegg så kan det være lurt å se på hva slags sykkel du har bruk for, og ikke nødvendigvis kjøpe den dyreste. De fleste ville vel likevel berget seg om sykkelen ble unødvendig dyr. Også om nytteverdien på en billigere sykkel viste seg like bra.

Verre blir det når kjøpe/lånesummene havner i klassen hundretalls millioner. Da blir det utrolig mye penger man ikke har.

De inntil nå foreslåtte økonomiske kuttene for å komme seg på beina igjen vil ramme de som trenger aller minst å bli rammet, de svakeste i samfunnet – de som aldri blir spurt.

Beslutningstakerne – de ansvarlige – slipper (forhåpentlig) selv å gå innsparingsbakken. De står ved siden av og peker og forteller alle andre, etter beste evne, hva man må gjøre for at bakken kan overvinnes.

De toer sine hender og skylder på renter og andre ytre faktorer som de ikke har kontroll over.

Ja, om man hører nøye etter, så er det visst noe galt med de som klager og kritiserer også; de skjønner visst ikke sitt eget beste, at dette er til beste for de fleste, for framtida, for utvikling, at alt skal bli SÅ bra til slutt.

Så ser vi i en avisoverskrift at ordføreren spør hva slags demokrati vi vil ha, og minner oss om viktigheten av pen oppførsel og gjensidig respekt. Og vi har da ingen problemer med å være enig i akkurat det.

Men med utgangspunkt i den økonomiske situasjonen vi er havnet i, så vil nok de fleste av oss ha et demokrati hvor de svakeste ikke må stilles til ansvar og lide for påviselige og alvorlige feil begått av kommunal ledelse.

Kanskje er det krevende å forstå hvor mye smerte som påføres og hvor mye skade som forårsakes, men det gjør det.

Vi mener ikke med dette å stille noen verken til veggs eller i gapestokk. Men nå som vi er havnet der vi er, må noen legge hodene ekstra i bløtt, for – på en demokratisk måte – å finne en omforent veg ut av denne suppedasen. Kanskje må det ryddes litt på kammerset.

Stein Nordby