Takk til dem som tør
EN AV DE SOM TURTE: Reidun Roland var en av dem som turte å si fra. Vi trenger flere slike.
Ingrid Hemming
Det oppleves som en stadig økende utfordring at flere tier der de burde turt, enten det er i debattspaltene våre eller i lokalpolitikken. Aller først; all honnør til de som tør, sjøl om det er med hodet på blokka i fyre først-tenke etterpå-samfunnet vårt.
For oss som skal være lokalsamfunnenes vaktbikkjer, er det vanskelig å få gjort jobben vår så lenge kildene ikke tør å fortelle, i alle fall ikke under fullt navn. Det er ofte mange som vil snakke, men ikke dersom det skal komme på trykk. «Du må ikke skrive dette, men …» er en gjenganger. Det er lettere å si «nei, du får spørre noen andre», enn å gi sine ærlige svar og meninger.
I mindre lokalsamfunn som våre, er det ingen andre enn lokalpressen som følger opp den demokratiske utviklinga. Vi får heller ikke gjort vår jobb om kildene er redde for å snakke. Vi har allerede påpekt problematikken rundt at folkevalgte kvier seg for å stille spørsmål i komplekse saker og avgjørelser som kan ha store følger for innbyggernes liv. Heldigvis er det de som er tøffe nok til å tørre.
De siste dagene og ukene har også debattklimaet vært et tema hos oss, hvor blant annet lokalpolitikere har påpekt ubehaget som ofte møter dem når de mener og ytrer. Avstanden fra kjeften til tastaturet blir stadig kortere, og Dunning-Kruger-effekten tydeligere. Altså at de som har forutsetninger for å stille de viktigste spørsmålene, kvier seg til fordel for de som skråsikkert mener å inneha svaret på alle problemer.
Dersom vi skal få dette til å fungere, er vi alle nødt til å samarbeide. Det er både demokratiet og lokalsamfunnene våre tjent med.
