Kunsten å ta imot hjelp

Vi har tidligere snakket med unge mødre som hevdet at det å bo på bygda gjør deg selvstendig og praktisk anlagt. Andre hevder at det å bli kjent med naboen, og dra nytte av hverandres tilstedeværelse, er en av de bedre tingene med å bo på bygda. De hevder sågar at når mange nok naboer drar sammen, skapes det en felles kraft som kan bli sterk nok til å skape en aldri så liten strøm av tilbakeflyttere. 

De fleste vil være enige i at det er en glede å hjelpe noen som trenger det. Enten det er en familie som behøver tak over hodet, barn som ønsker seg gaver til jul eller en bestemor som trenger mer ved til den gamle Jøtulen i stua.

Hvorfor er det da så vanskelig å hjelpe når det virkelig blir vanskelig? 

Det kan være vanskelig å be om hjelp. Å stille seg selv så åpen og sårbar at man erklærer sin hjelpeløshet for en annen person krever mye mot. Spesielt hvis man trenger hjelp til vanskeligere ting enn snørydding og vedbæring. Kanskje forventer vi for mye av våre medmennesker når vi sitter på gjerdet og venter på at de selv skal be om hjelp. Kanskje skal vi se oss i speilet å spørre oss selv om når vi sist ba om hjelp. Kjenne etter hvordan vi hadde det da vi ønsket hardt at noen på magisk vis skjønte hva som var problemet, hva vi trengte hjelp til og hva de kunne gjøre for å hjelpe.

Det er en kunst å be om hjelp. La oss heie litt mer på de som sammen finner gjensidig glede i å gi og ta imot både hverdagslig og livsviktig hjelp. La oss heie mer på de som behersker kunsten å be om hjelp.