Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Det banke hardt og vondt i brøstet. Det har det gjort i 2,5 år. Livet på vent og en bunnløs sorg over ei mulig ødelagt framtid.
Det sto en ukjent kar, med et skjevt smil og en gjennomarbeidet presentasjon framfor meg. Han hadde planene klare med innleid ekspertise på luksus i reiselivet.
Jeg satt og lyttet til hva han hadde å si.
Talen spratt mellom ymse tema, som meg mellom grastuer i fjellet. Han har en plan for oss, forteller han. Han skal gjøre oss rikere. Han forteller meg at om han får gjøre som han vil i bygda mi, skal jeg få et bedre liv. Jeg vil dessuten gjøre andre mennesker en tjeneste, for mi bygd vil bidra til at mange mennesker utenifra kan bruke skiløypene, ta kalde og varme bad, spise eksklusiv mat og ha den perfekte plassen for å tilbringe fritid de neste tiåra. Og jeg tenker at «ja, hva er bygda mi verdt egentlig? -og for hvem telles verdien?»
-Noen tenker: «ikke noe verdt. Her må vi utvikle.»
Hva finnes i bygda mi? Jo, det er jorder, gras og blomster, stein, myrer og tre, fugler og insekt, grønsakskasser og potetland, bærbusker, ugras, dyr på beite og en haug av barn som tilfredse vokser opp i dette vidunderlige. Det vidunderlige som har kostet generasjoner med slit opp gjennom historien. Akkurat dette gjør det også attraktivt å selge. Han vil ha full kontroll over bygda resten av mi, -og mine barns levetid.
Ja, hva bruker vi egentlig bygda til? Jeg slår plena hvis jeg har lyst, men pene blomster gjør at jeg iblant lar være. Jeg forer fuglene, og koser meg med synet og lyden fra trea. Jeg hjelper de gjennom mørketida slik de hjelper meg med å sjå at det er håp om ny vår og lyse kvelder. Jeg dyrker poteter og kanskje en kål eller tre. Jeg plukker bær, om jeg ikke donerer de til vingevennene mine som gir meg ferske egg i retur. Til tider jager jeg kyr av veien, men andre ganger tenker jeg at de bare kan gå. Jeg ser ungene leke seg, jeg ser at de setter opp teltet første dag i sommerferien. Nå og da kan jeg bare sitte og la sola steke og humlene suse, ja for de fins fortsatt, såvidt. Jeg fikser og investerer for dyra som skal tilbake på båsen. Også kommer jeg på at vassrøra går i grunnen, og om det blir styr med de må jeg sette av penger til slikt. -Er bygda mi kun verdt det tilreisende skal oppleve? Jeg tenker på at jeg da ikke skal plukke blåbær bak gården med barnebarn og sjå dem smilende hoppe med lilla trut fra tue til tue. Skal vi selge bygda vår og med det sørge for at den neste generasjonen som skal bo her ikke får muligheten til hemmeligskogen, lek, telting, blomstereng, blåbær på strå i sola, dyrkingsprosjekt, nærnatur, dyr på beite og kamerater å gå til uten en tanke på at det er utrygt? Og plassen vil aldri, ALDRI, kunne bli til en skog igjen. Kan vi leve med det? Kan vi få tilbake alt dette i form av hotell, restaurant og hytter?
-Nei! For dette KAN IKKE kjøpes for penger. Dette er ikke til salgs, det betyr for mye for meg og de som kommer etter.
Han som sto framfor meg hverken ser eller eier disse verdiene. For de finnes inni meg, de er lagt lag på lag i sjela mi, akkurat som myra er laga. Det er det en oppvekst og et liv levd i ei bygd gjør med en, som en del av historien stedet er bygd på.
Når vi ferdes på internett har vi lært at får vi tilbud oppi fanget som virker for gode til å være sanne, ja så er de ofte det. Slike tilbud lukter, og vi må stoppe det i døra. Denne selgeren har vi nå allerede sluppet inn, klarer vi å hive han ut? For det er det jeg vil, kaste han ut, låse døra og varsle alle naboene; IKKE ÅPNE DØRA DI, PASS PÅ PLASSEN DIN, PASS PÅ VERDIAN DINE! Jeg hører og leser om mennesker som sover dårlig bare ved å tenke på hva som truer bygdene og fjella deres. Jeg blir sint av å lese om at en kaller dette "grønt skifte", og at en må bygge ned stadig mer natur for å få bærekraftig utvikling. Jeg er så provosert og kjenner meg så makteslaus i denne drakampen. Hvor korttenkte skal vi være? Vi holder på å sverte hele begrepet bærekraft fordi vi bruker det til å kamuflere rasering av natur. Jeg er sikker på at om vi sier nei til utbygging, så vil naturen i retur inspirere oss til nye måter å oppnå profitt på.
Å kunne lene seg mot en stein, kjenne sola varme, høre småfuglene kvitre og sjå myrulla buste seg, -det kan en ikke kjøpe for penger. Vi mennesker er mer enn bare kjøtt og blod, vi har et sinn som også skal leve godt. Det grønne skiftet handler om mer enn bærekraftige hytter, det handler om et skifte i oss som er oppvokst i forbruks-tida.
Ingen skam å snu!
---
Dette innlegget er basert på en tekst skrevet av Ruth Maria Tøfte Heimlid om kampen for å bevare Jettfjellet i Vågå.
Heimlid sier at det er fint at det publiseres et innlegg mot utbygging av Fruhaugen basert på hennes tekst.
– Det kan bidra til å knyte alle desse småsamfunna saman, slik at dei kan stå ihop i kampen mot nedbygging av nærnatur, sier hun.
