– Hus er noe man bor i, ikke en monopolbrikke

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En av de tingene som virkelig gjør meg lykkelig er å stå på stand i gata. For ikke bare er gata fylt av entusiastiske ildsjeler som brenner for å bygge morgendagens Røros, men mellom de fargerike bodene tusler også kloke hoder med spørsmål og svar. Og et av de spørsmålene som jeg har fått mest lyder omtrentlig slik:

«Hva skjer med næringslivet om man sier nei til nye hyttefelt?» 

Jeg er jo ikke en spåkone og har ikke tenkt å late som om jeg er det. Men, det er en ting jeg er helt sikker på: Hyttebygging er ikke en næring vi kan bero oss på i all fremtid, av den innlysende grunnen at til slutt så vil hver hytte som kan bli bygd, ha blitt bygd. Og nå skriver jeg ikke engang fra et klimaperspektiv – det er bare så og så mange hytter som folk er villige til å kjøpe, og allerede i dag er det en utfordring at nye hyttefelter er mindre attraktive enn andre, fordi de er mindre sentrumsnære. Å konstruere hytter og å bygge næringsliv rundt hyttelivet, har vært klok politikk frem til nå, men det er uansvarlig naivt å anta at vi skal kunne livnære Røros på det i fremtiden.

Dessverre så er det en uting av en tradisjon blant Arbeiderpartiet, Senterpartiet og særskilt Høyre å tviholde på næringer til de gjør sine arbeidere til arbeidsløse, heller enn å omstille seg for morgendagen. Norge hadde en gang i tiden verdens beste utgangspunkt for å omstille fra olje og gass til grønn industri og kraftproduksjon. Vi har fortsatt et veldig godt utgangspunkt, men sentrumsregjeringer har gjort omstillingen mye vanskeligere og mer usikker ved å starte ubegripelig sent.

Nå er historien i ferd med å gjenta seg på Røros.

Vi har dyktige arbeidsfolk på Røros, og vi har et ufattelig godt utgangspunkt for industri: Sterke fagmiljøer, jernbane, fylkesvei og flyplass. Dette i tillegg til at vi vet at vi trenger flere helårsboliger. Det er konstant manko på folk, og mange av de som velger å jobbe på Røros, må bosette seg på Os eller i Holtålen fordi boligprisene er uproporsjonalt høye. 

Om vi skal løse denne floka før den begynner å gå utover en av grunnstammene i næringslivet på Røros, så må man begynne med en omstilling mot mer bærekraftig næring, og gjøre det mulig for selskaper å etablere seg på Røros. Et viktig steg for å gjøre det mulig er å sikre en god tilgang på arbeidskraft, da ved å endre boplikt så den gjelder på arv, i mye større grad håndheve den, og jobbe ytterligere for konstruksjon av helårsboliger. Ja, det vil selvfølgelig bidra til at boligprisene på Røros synker, fordi boliger blir mer tilgjengelige, men i SV så mener vi faktisk at hus er noe man bor i, ikke en monopolbrikke. Noen vil lese det og da late som om de er støtt på vegne av hytteeierne. Som om det å skape et sunnere og mer bærekraftig næringsliv på Røros på noe vis er et angrep på hyttefolket eller næringslivet som beror seg på dem.

Ingenting kunne vært lengre fra sannheten – det er ikke sagt at ved å si nei til nye hyttefelt så har jeg tenkt å stikke ut i skogen med øks for å rive hytter. Hyttefolket er like velkomne som de alltid er, for det er faktisk få ting som gjør meg så glad som å kunne dele Røros med andre. Det er jo presist derfor jeg ønsker å gjøre det mer mulig å bo her.

Men det vil ikke være noen vits i å kjøpe hytte på Røros for å oppleve kulturkommune nummer én, om ildsjelene som spiller skuespill, skaper musikk, skriver og maler – ja, om folk ikke lenger kan bo på Røros fordi man prioriterte hyttebygging og ferieboliger over å huse de som ønsker å være rørosinger. 

Og bare helt til sist: Nei til mikrohus. I land hvor man har bygd mikrohus, så har ikke den hyperkapitalistiske drømmen om at mikrohus skulle være en inngangsbillett til boligmarkedet slått til. De som ikke har råd til vanlige hus blir dømt til å bo i uforsvarlig små hus, hvor verken familier kan oppdras eller liv leves, mens de som allerede har to, tre eller fire sifre med boliger kan ytterligere sentralisere markedet på sine hender. 

Å bygge mikrohus er å bygge slum. I Norge så bør faktisk minimumskravet til et parti være at det prøver å løfte folk ut av fattigdom, ikke konstruere trendy varianter av den.

Kameratslig hilsen, 

Ida Østby 

6. Kandidat for Røros SV og fylkestingskandidat for Trøndelag SV