En mer rettferdig fordeling av pengesekken – sett Norge først

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norge er et land som i årevis har vært kjent for sin sjenerøsitet når det gjelder internasjonal bistand. Vi har stolt bidratt til humanitære prosjekter, fattigdomsbekjempelse og utviklingshjelp i land som trenger det.

Dette er verdier vi skal være stolte av, men vi må også tørre å stille spørsmålet: Har vi den riktige balansen mellom hjelp ute og hjelp hjemme?

Pensjonistpartiet mener at for mye av våre felles midler går til solidaritet utenfor landets grenser, mens mange i vårt eget samfunn sliter. Pensjonister som har bygget dette landet opp, opplever å måtte snu på hver krone. Eldreomsorgen er under press, helsetjenester kuttes, og mange barnefamilier sliter med økte levekostnader.

Hvordan kan vi forsvare at milliarder sendes ut av landet, samtidig som våre egne innbyggere ikke får dekket grunnleggende behov?

Det er selvsagt viktig å hjelpe mennesker i nød utenfor våre grenser. Norge har en moralsk forpliktelse til å bidra til en bedre verden. Men det må være en balansert og rettferdig prioritering. Først må vi sikre at våre egne eldre får verdig omsorg, at våre sykehus har tilstrekkelige ressurser, og at våre barn får den utdanninga og tryggheten de fortjener. Når disse grunnleggende behovene er møtt, kan vi med god samvittighet bidra internasjonalt.

Pensjonistpartiet mener det er positivt at Norge, som en solidarisk nasjon, stiller opp og hjelper til utenfor landets grenser. Imidlertid virker det som om iveren etter å hjelpe, spesielt når det gjelder bevilgninger innenfor egne landegrenser og til de gruppene som har minst, ikke er like stor.

Proporsjonene og forholdsmessigheten i bevilgninger til våre egne, kontra land utenfor Norges grenser, oppleves og framstår som gigantisk.

Det er vanskelig å se og forstå, at solidaritetssamvittigheten faktisk er tilfredsstillende balansert i en skjønn harmoni. Om det skulle være formålet.

Pensjonistpartiet ønsker at Norge fortsatt skal være et land med et stort hjerte, men vi må fordele ressursene på en måte som gagner både våre egne borgere og dem som trenger hjelp internasjonalt. En mer balansert prioritering vil sikre at vi oppfyller våre forpliktelser både hjemme og ute, på en mer rettferdig og bærekraftig måte.

La oss ta ansvar for våre egne borgere, samtidig som vi fortsetter å være en pålitelig bidragsyter i det internasjonale samfunnet.