– Vi kan ikke tillate at Statsbygg selger en bit av verdensarven
OFFENTLIG ELLER PRIVAT EIE?: Bergskrivergården er på markedet med Statsbygg som selger. Det faller ikke i god jord hos innleggsforfatteren.
Foto: Iver Waldahl Lillegjære.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Bergskrivergården har vært
Røros Kobberverks administrasjonsbygg igjennom cirka 400 år. Den er en del av grunnfjellet etter Kobberverket. Uten Bergskrivergården som
huset Kobberverkes administrasjon, så hadde Røros bergstad trolig ikke vært noe
verdensarvsted på UNESCOs liste.
Derfor må ikke denne
viktige delen av verdensarvens historie selges på det private marked, hvor det
for eksempel kan bli omgjort til et slags «intimhotell», slik noen allerede
har antydet.
Staten
fikk overta forvaltninga av alle
Kobberverkets eiendommer for å ivareta dem, fordi det er i fellesskapets
interesse ikke å selge dem.
Bergskrivergården er en
bygning med mening og viktig historie om Røros-samfunnet og den gamle
gruveindustrien. Den har betydd alt for at vi i dag har en Røros bergstad som
vi er meget stolt av og glade i.
Bygningsmassen må derfor
beholdes i fellesskapets eie som administrasjonsbygg for den offentlige
forvaltning.
Jeg
er informert om at Rørosmuseet er forespurt om de kunne tenke seg å flytte inn,
men men de trenger trolig mer plass og
takket derfor nei.
Men hva med om staten nå
iverksetter noe det har vært pratet om i flere år, nemlig å desentralisere
statlige enheter ut i kommune-Norge?
Det vil
gi en ny giv til mange kommuner, og innbyggerne vil få tilbake noe av tilliten
til staten som en aktør som fortsatt spiller på lag med lokalsamfunn i hele
landet, også etter all den sentraliseringa som har foregått.
Hva med for eksempel Kulturminnefondet,
som flyttet hit til Røros, men som nå leier av en privat huseier i stedet? Hvis de kan flytte inn i Bergskrivergården, så
blir utgiften Klima- og miljødepartementet har i sitt budsjett som utgift bli
overført fra en statlig konto til en annen. På denne måten forblir kronene innenfor offentlige forvaltning og kan «gjenbrukes» til fellesskapets beste i stedet for å gå til kommersielle aktører.
De
å forvalte en offentlig organisasjon og offentlig eiendom, altså fellesskapet
som vi alle er med på å finansiere, er ikke det samme som å produsere og selge
biler, båter møbler eller andre gjenstander som kan kjøpslås.
Konseptene kulturarv og
verdensarv er skapt nettopp fordi de har en verdi som ikke kan måles i
kommersielle kroner. De har langt større verdi. En historisk verdi,
en menneskelig verdi og en kulturell verdi som ikke kan erstattes av en
pengesum.
Ved
å selge Bergskrivergården, velger Statsbygg å sette en kommersiell
prislapp på et uvurderlig stykke verdensarv – et essensielt kapittel i
historien om Røros kobberverk og gruvedrifta som formet et lokalsamfunn og en region i flere
hundre år.
Dette kan ikke aksepteres.
Denne unike kulturarven må forbli innenfor offentlig forvaltning.