Hvor kom disse steinene fra? Og hvordan kom de til Kvitsanden?

For mange år siden var jeg som ung student med på en geologiekskursjon til Røros. Vi var kommet til Kvitsanden, et område med flyvesand.

Her og der stakk det opp noen steiner i den lyse, fine sanden. Noen av steinene hadde en spesiell fasong. De hadde glattpolerte sider, fasetter, og mellom disse sidene var det skarpe kanter. Noen steiner hadde én skarp kant, andre hadde flere. Det er ikke så mange store områder med flyvesand i Norge, og slike sandslipte steiner er derfor nokså uvanlige. Jeg tok med meg tre steiner og har hatt dem liggende siden den gang.

Vindslipte steiner

Flyvesand som blir ført med den dominerende vindretningen i et område, sliper og polerer steiner på den sida som vender mot vinden. Vind fra motsatt retning vil på samme måte slipe og polere, på motsatt side. På den måten kan det dannes en skarp kant mellom flatene. Vind fra en helt annen retning vil slipe en ny flate, og det vil da kunne dannes en ny kant.

De tre steinene på bildet er tre forskjellige bergarter. En kvartsitt, en serpentinitt og en grå sparagmitt (arkose). Men så kommer spørsmålene: Hvor kom disse steinene fra? Og hvordan kom de til Kvitsanden?

Femundsmarka nasjonalpark

På østsida av Femunden, området som i dag er Femundsmarka nasjonalpark, finner vi områder med to av de samme bergartene som «de tre steinene» på bildet, og mye tyder på at de to steinene har kommet derfra.

Den vanligste bergarten i Femundmarka er sparagmitt (som nå kalles arkose). Det er en feltspatrik sandstein. Den ble dannet ved slutten av jordas urtid, for 600­700 millioner år siden. Den lyse sparagmitten er «sur» og ytterst næringsfattig. Den er opphavsmaterialet for mesteparten av den skrinne morenejorda på nordøstsida av Femunden.

Grå sparagmitt kan være svakt kalkholdig, og gir opphav til et bedre jordsmonn enn ellers i nasjonalparken.

På slutten av eokambrium ble det enkelte steder avsatt rein kvartssand som ved omdanning, metamorfose, ble herdet til den flintharde bergarten kvartsitt.

Serpentinitt er en grønnsvart bergart. Den har glatt, «fet» og voksaktig overflate. Serpentinitt er en metamorf berg art som ble dannet og skjøvet på plass i forbindelse med den kaledonske fjellkjedefoldingen for nesten 500 millioner år siden. Den fins i området vest for Feragen, nord for Femunden, og med spredte forekomster vestover i retning Røros.

Siste istidmorene

I siste istid, som varte i cirka 100.000 år, var hele området dekket av en 2.000 – 3.000 meter tykk innlandsis. Isen hadde sin største tykkelse i et belte som gikk i øst­vestlig retning, like sør for Femunden. Dette kalles isskillet.

I traktene nord og øst for Femunden beveget ismassene seg i nordvestlig retning. Det kan vi se av skuringsstriper og transport av flyttblokker. De tykke ismassene skurte, slipte og sprengte løs stein, grus og store steinblokker fra berggrunnen. Løsmateriale som isen førte med seg, morenen, var en blanding av steinmateriale fra de ulike bergartene i området. De enkelte steinene i morene har gjerne en uregelmessig, kantet form.

Store deler av Femundsmarka er i dag dekket av morene, noen steder som et jevnt dekke, andre steder som et uryddig terreng.

Innlandsisen smelter

For om lag 15.000 år siden ble det en markert klimaendring, og innlandsisen begynte å smelte. Den smeltet ovenfra og nedover slik at de høyeste fjelltoppene etter hvert stakk opp over isen som nunataker. Det var enorme vannmengder ble som nå ble frigjort. Til å begynne med samlet smeltevannet seg langs iskanten omkring de oppstikkende fjellene og gravde ut svakt hellende, terrasselignende spylerenner i morenemateriale. Noen steder fant smeltevannet seg vei ned under isen.

Mye smeltevann samlet seg etter hvert i store tunnelløp i dalbunnen, under isen. Smeltevannet førte med seg løsmateriale og transporterte det av gårde. Kantete og uregelmessige morenesteiner ble slipt og rundet, på samme måte som i ei vanlig elv.

Etter hvert ble tunnelen fylt opp med sand, grus og stein. På den måten ble det, mens isoverflata smeltet nedover langs fjellsidene, dannet en grusrygg i dalbunnen som vokste oppover i isen.

Når isen omsider smeltet helt, forsvant isstøtten på hver side av grusryggen. Materialet raste ned og dannet en buktende rullesteinsås eller en esker, som den også kalles. Ofte har slike rygger form som en skarp egg.

Langeggen

Hvis man reiser fra nordenden av Femunden og ned Hådalen til Røros, vil man legge merke til et eiendommelig, ruskete terreng med hauger, rygger og groper, og strødd utover ligger det store steinblokker. Langsetter bunnen av dalen strekker det seg en lang rullesteinsås. Ryggen har oftest form som en skarp egg, og er så markert i terrenget at den har fått navnet Langeggen. For det meste hever Langeggen seg 15­20 meter over landskapet, og kan følges mer eller mindre sammenhengende ca. 35 kilometer helt til Røros, der den går over i Kvitsanden.

Fra områdene på østsida av Femunden er det tydelige spor, spylerenner og eskere, som viser at smeltevannet derfra må ha rent ned mot senkningen hvor Femund­sjøen i dag ligger. Smeltevannet østfra har etter hvert har blitt en del av hoveddreneringssystemet nordvestover mot Røros.

Vi kan altså tenke oss at issmeltevann tok med seg to av «de tre steinene» fra morenen på østsida av Femunden, førte dem ned mot senkningen der Femund­sjøen ligger i dag. Derfra ble de fraktet videre i den lange istunellen og havnet omsider i den store avsetningen med sand, grus og stein (glasifluvialt materiale) ved Røros.

Serpentinitt­steinen har trolig på en eller annen måte blitt ført inn i «Langegga­ tunellen» via en sidekanal.

 «De tre steinene» blir formet

Når all isen smeltet, og den store fyllingen med glasifluvialt materiale tørket helt opp, fikk vinden godt tak og den lyse, fine flyvesanden dekket etter hvert hele området.

Steiner som stakk litt opp, ble skurt og slipt, og på den måten fikk «de tre steinene» sin karakteristiske form.

Oppsummering

Dette er en historie om tre steiner i ulike faser, tre steiner og tre forskjellige bergarter; en feltspatrik sandstein, sparagmitt (arkose), en omdannet kvartssandstein, kvartsitt og en serpentinitt. Alle tre ble dannet for mange millioner år siden, men har helt forskjellig dannelseshistorie.

I siste istid gled den mektige innlandsisen over berggrunnen og sprengte løs steinene fra berget. De kantete morenesteinene ble skubbet av gårde i nordvestlig retning.

Mens innlandsisen smeltet, for om lag 15 000 år siden, samlet en del av issmeltevannet seg i tuneller under isen, skyllet med seg stein, sand og grus. Under transporten i den lange istunnelen, Langeggen, fra Femunden til Røros, ble steinene rullet og rundet, før de ble avsatt i den store fyllingen med smeltevannsmateriale ved Røros.

Når all isen omsider var smeltet og grusfyllingen hadde tørket helt opp fikk vinden godt tak, og den fine flyvesanden slipte «de tre steinene» slik at de etter hvert fikk sin karakteristiske form.

Referanser

Nystuen, J. P. og Trømborg, D. (1972): Artikkel i boka Femundsmarka­Gutulia, Norges nasjonalparker. Lutherstiftelsens Forlag 1972.

Wolden, K. (2010) Røros: Verdensarv med kåppår, krom og kvitsand. Tapir akademiske forlag /NGU 2010.