Betraktninger om fortid, nåtid og framtid

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Debattinnlegget framkommer som en konsekvens av bekymring for landbrukets framtid sett i forhold til den stadig mer inngripende virksomheten til reindrift. Byråkrater og politikere på alle nivå inntar en «misforstått snillisme» overfor reindrifta. I en viktig næring som sliter med lønnsomhet, gir forskjellsbehandling frustrasjon og fortvilelse. Reindrifta utnytter medgangen, men sett fram i tid vil «snillismen» kunne bli en ulempe også for denne næringa og med uforutsigbare konsekvenser.

Siden jeg vokste opp i Grådalen på 50–60-tallet er det store endringer i driftsformer i jordbruk og reindrift. Fram til ca. 1960 var det et godt forhold og til tider samarbeidet gårdbrukere og Essand reinbeitegruppe. Driftsenheten hadde beiteretten inntil beitegrensa langs Grådalsbekken og videre nordover mot Kvipsdalen. Kom beitedyr over grensa til «mosetakene» i Korssjøfjellet ble dyra uten unødig opphold drevet tilbake, til fots eller på ski.

Ca 1960 oppsto endringer ved at Riast/Hylling reinbeitegruppe etablerte seg utenfor beiteområdet, i Korssjøfjellet og til tider nordvestover mot Korssjøen og Kvernskaret. Gårdbrukerne sanket fremdeles mose, og det ble tilløp til konflikter. I Grådalen opphørte imidlertid gårdsdrifta i løpet av 60-åra. Men hjemme slo vi fremdeles graset i noen år. Et eksempel fra senhøstes 1968 beskriver reindriftas holdninger allerede den gang: Riast/Hylling leide husrom på nabogården. På innmarka beitet reinsdyra. Jeg «mannet meg opp» og gikk for å høre om de ikke skulle drive dyra vekk fra innmarka. Inne fra ovnskroken uttalte en reineier «du fe høre med staten om dem sett opp rensgjerde åt deg.» Motløs tuslet jeg hjemover uten forsøk på videre samtale! Jeg tror de fleste gårdbrukere opp gjennom åra vil nikke gjenkjennende til denne holdninga. 

Statsforvalteren oppfordrer til dialog, en dialog som blir umulig med slike holdninger som jeg har eksemplifisert. I senere år ytterligere tilspisset ved den provoserende holdning som leder i NLR, Inge E. Danielsen inntar, sist ved å uttale å bli provosert når gårdbrukere ikke ønsker inngjerding av dyrket jord. I denne sammenheng henvises til objektive beskrivelser i lokalpressen der vi har kunnet lese uttalelser fra bondelag og gårdbruker Solhus. Videre har den samme leder Danielsen synspunkter på store ulemper med beitegrensa og at reindrifta aldri vil godta den. Faktum er at reindrifta/staten selv presset fram denne grensa i 2008 ved at staten truet med ekspropriasjon hvis ikke beitegrensa ble flyttet til distrikts-/fylkesgrensa. Resultatet ble leieavtale med grunneierne. Tidligere gikk grensa som nevnt langs Grådalen og nordover mot Kvipsdalen og med den naturlige «buffer» som Danielsen etterlyser! Siden reineierne unnlater å betale beiteleiene er det kanskje mest riktig at leieavtalen opphører og opprinnelig beitegrense gjenopprettes? Meg bekjent er det staten som betaler leia)

 Så må det erkjennes at samer tilbake i tid ikke alltid er blitt bra behandlet og at samer som gruppe bevisst er forsøkt fornorsket. Staten har beklaget og så langt mulig forsøkt rette opp i uretten. Hva samene som gruppe har blitt utsatt for bør ikke ha innvirkning på reindriftas beiterettigheter og plikter. Jeg har med bekymring registrert at politikere og byråkrater i altfor stor grad har bidratt til å forsterke konfliktnivået ved å akseptere beiting utenfor etablerte beitegrenser samt tilrå inngjerding av dyrket mark så vel innenfor- som utenfor beiteområdene. Det er blitt slik at når reindrifta oppfatter å ha myndighetene på sin side så blir det nærmest en oppfordring til selvtekt ved å la dyra beite fritt. På lengre sikt tydelige forsøk på å utvide beiteområdene. Dette er til tross for at næringa selv uttaler at det er tilstrekkelig beite innenfor eksisterende grenser!

Reindriftsloven regulerer reindriftas rettigheter og plikter. Ved lovendringer blir loven ensidig innrettet til fordel for reindrift. Sanksjoner for ulovlig beiting blir vanskeligere. Reineiere må selvfølgelig fritt kunne arbeide politisk for egen næring, men «å ta loven i egne hender» ved å ta i bruk nye beiteområder blir FEIL.

Hver høst er det blitt slik at når dyra trekker sørover mot vinterbeiteområdene beiter de fritt over store områder. Og like sikkert er det at eierne skylder på vanskelige driftsforhold. Jeg har stor respekt for arbeidet som reindriftsutøvere til tider utfører, men skjønner ikke hvordan det helt fram til i alle fall 70-tallet var mulig å flytte dyreflokkene til vinterbeite til riktig tid, men som nå er blitt helt umulig! Hvorfor skal det ikke være mulig å holde dyra i sommerbeiteområdet inntil flyttedato? Det er allment kjent at det er høstperioden som skaper størst konflikter ved at spredte flokker vandrer fritt på inn- og utmark. Dette «driftsopplegget» er bevisst handling, eller i beste fall fravær av handling, ved å la dyra selv bestemme. Like bevisst er det å la flokkene fritt trekke over fylkesgrensa til Tufsingdalen/omegn. Næringa plikter å innrette seg etter de bestemmelser som til enhver tid gjelder og ikke utøve sin næring uten hensyn til rettsavgjørelser som ikke gagner dem selv. Politikere «må ta inn over seg» at ingen er tjent med slik utvikling. Tilsynsplikten MÅ skjerpes og dyretall reguleres slik at hver familie som lever av tamreindrift, har likeverdige inntektsmuligheter. Siden tamreindrift er svært arealkrevende må maxtall for dyr begrenses deretter. Så er det riktig at dyra utnytter et ellers uutnyttet beite, men på vinterbeite er min påstand at de, til tider, graver og ødelegger vesentlig mer vegetasjon enn den mosen de faktisk spiser. Konsekvensen blir områder hvor erosjon pågår som følge av kraftig nedbeiting.

Reindriftsavdelinga opplyser at kostnaden for oppføring av sperregjerder er ca. kr 160/m, og at kun gjerdet rundt Grådalsgårdene inkl. vedlikehold fram til nå er ca. kr 460000. Jeg ønsker med tallene å påpeke en betydelig samfunnsøkonomisk kostnad. Inngjerding av dyrket jord utenfor beiteområdet vil ha som konsekvens at beiteområdet gradvis utvides ytterligere mot stadig ny dyrket jord.

Vi er formentlig alle enige om at i Rørostraktene ønskes en trygg framtid for både landbruk og reindrift. Dette umuliggjøres hvis ikke den særs arealkrevende reindrifta underlegges strengere restriksjoner mht. dyretall og tilsynsplikt. Statsforvalterens unnfallenhet må opphøre og tilgjengelige virkemidler tas i bruk. Hevder statsforvalter ikke å ha de nødvendige virkemidler, må politikerne tilstrebe innskjerping av loven.