Ingvill Erlien Borren og Pål Anders Engan ble endelig foreldre i februar i år. De har, som alle andre, krav på blant annet foreldrepermisjon og barnehageplass.
Men velferdsordningene kommer med noen tydelige føringer.
– Ikke alle familier er like og jeg skjønner ikke hvorfor disse ordningene er så rigide, sier Ingvill frustrert.
Foreldrepermisjon
Foreldrepermisjon er en ordning som sikrer at både mor og far eller medmor skal få mulighet til en gitt tid med sitt nye barn. I dag er ordningen slik at begge foreldrene får 15 uker hver, pluss 16 uker som de kan fordele seg imellom. Et utgangspunkt som kan virke relativt fleksibelt.
– Hvis mor tar ut alt hun kan ta ut, vil det bety at hun må ut på jobb når barnet er omtrent sju måneder. Dette er en alder der mange barn er redde for adskillelse. Dette er et paradoks som fagfolk har pekt på lenge, og jeg opplever at barnets beste er glemt i denne delen av likestillingskampen, sier Ingvill.
Rigid ordning
Ett annet problem med foreldrepermisjonen er at nybakt pappa Pål Anders Engan nettopp har fått en etterlengtet skoleplass som han ikke kan ta sjansen på å utsette.
– I vår situasjon er det ingen annen mulighet enn at han tar ut sin del av permisjonen neste år, mens min utgår i november i år, forklarer Ingvill.
Hun peker på at hun har fått høre fra flere gårdbrukere som er enig med henne. Der er problemet den store mangelen på avløsere.
– Det hjelper jo lite at far kan ta ut permisjon hvis ingen kan ta jobben hans i mellomtiden, påpeker Ingvill.
Konklusjonen hennes blir dermed at permisjonen enten er for kort, men først og fremst for rigid styrt av nasjonale føringer.
– På mange måter virker dette som en virkelighetsfjern ordning, konstaterer hun.
Familieøkonomien
For Ingvill og Pål Anders ble løsningen på problemet at Ingvill tar ut ulønnet permisjon fram til vesle Ela får plass i barnehagen.
– Hva tenkte og følte dere da dere innså at dette ble løsninga?
– Vi tenkte jo umiddelbart på økonomien og fremtida. Vi drømmer om å gjøre noe med huset, og det koster jo å ha baby også. Det er klart vi kommer til å merke at ei lønn er borte, sier Ingvill.
Pål Anders er heldig og får lønn under skolegangen, men lærerlønna til Ingvill forsvinner altså for en periode.
– Vi vet jo ikke hvor lang den perioden blir. Ela har krav på barnehageplass fra august 2024, men heldigvis har vi politikere i Holtålen som viser stor velvilje til å få til løpende opptak i barnehagen, sier Ingvill.
Hennes permisjon er ferdig i november og hvis barnehagen ikke finner plass til Ela før i august blir det altså opp mot sju måneder med bare ei lønn.
– Det vil jo også gå ut over min pensjon, sjukepengeordning og neste års feriepenger, påpeker Erlien Borren.
Engasjement og oppmerksomhet
– Får du støtte eller motstand på innlegget ditt?
– Jeg får veldig mye støtte, det ser ut til å være et stort engasjement spesielt blant damer, men jeg lurer jo litt på hvorfor ikke flere fedre engasjerer seg, sier Ingvill.
Hun liker ikke å stikke seg fram, men hun mener at alle har et ansvar for å si i fra når man ikke er enig i ting.
– Vi må alle ta det ansvaret når vi erfarer og opplever noe vi synes er feil. Med engasjerte politikere vil samfunnet bli bedre og bedre og det er vi jo alle tjent med, sier Ingvill Erlien Borren.
Innlegget
Her er det opprinnelige innlegget fra Ingvill Erlien Borrens Facebook. Gjengitt med hennes tillatelse:
Til våre folkevalgte, og til deg som har barn, har lyst på barn, kjenner noen med barn eller bare liker barn 👋👶🏼 Vær så snill, lytt, les og engasjer deg. 🫶
Som mor til et barn født i februar i år stiller jeg meg bak Annette Skogheim Hansen sitt fb-innlegg (09.08.23) og frustrasjon rundt dagens permisjonsordning og barnehageopptak. Dagens ordning er diskriminerende, fryktelig urettferdig og vår tids største likestillingsfeil.
Som et tillegg til det Skogheim Hansen skriver, føler jeg en sterk trang til ytterligere å rette fokus mot dagens tredeling av foreldrepermisjonen. Mitt store ønske og håp er at våre folkevalgte ser på ordningen igjen og endrer reglene for foreldrepenger. Med dagens ordning er det staten som bestemmer hvordan familiene skal fordele permisjonen. 15 uker er forbeholdt mor, 16 uker er fellesperiode (familiene kan selv bestemme hvordan disse 16 ukene benyttes og av hvem), og 15 uker er forbeholdt far/medmor. Det er mye som skal til for at mor skal kunne overta far/medmor sin permisjon - da må far/medmor være for syk til å være hjemme med barnet eller eventuelt ikke ha rett til foreldrepenger. Jeg mener at familiene bør få frihet til å fordele permisjonen selv. Jeg mener at norske mødre og fedre selv bør få bestemme hvem som skal være hjemme med barnet når i barnets første leveår. Jeg er for et likestilt samfunn hvor det utvises skjønn. For noen fakta kommer vi ikke utenom:
DET ER KVINNER SOM BÆRER FRAM, FØDER OG AMMER BARN. Uansett hvor likestilt vi ønsker at Norge og verden skal bli kan vi ikke endre det faktum at menn og kvinners kropper er forskjellige. Menn kan verken bære fram, føde eller amme barn. Jeg skulle gjerne byttet 9 måneder med gravidplager mot at mannen tok over, men det lar seg ikke gjøre. Mannen har en fin og velfungerende kropp han, men den er rett og slett bygd opp litt annerledes enn min. Han har verken bryster med melk eller en livmor.
KVINNERS KROPPER, FØDSLER OG UTGANGSPUNKT ER FORSKJELLIGE. One size does not fit all. Noen sliter med å bli gravide, noen spontanaborterer en eller flere ganger, noen blir gravide uplanlagt og/eller ufrivillig. Dagens ordning med 15-15-16 uker fungerer ikke for alle. Kanskje ønsker kvinnen seg ut i arbeid så fort omstendighetene tillater det, men kanskje trenger hun lengre tid før hun er klar - av ulike grunner. Det er for mange en stor påkjenning - fysisk så vel som psykisk - å bære frem, føde og ta vare på små barn. Kanskje har hun gjennom graviditeten vært plaget med bekken eller psyke, fått fødselsskader, eller det er utfordringer med amming og/eller med å få i barnet tilstrekkelig med mat. Det er ingen fasit for hvordan tiden etter at barnet er kommet til verden blir. Hvorfor blir ikke kvinner satt mer pris på og verdsatt for jobben de gjør med å skape nye verdensborgere?
INGEN FAMILIESITUASJON ER LIK. I noen familier ønsker eller trenger mor en større del av permisjonen, i andre passer det best at far/medmor har mest. Nær halvparten av foreldre tar ulønnet permisjon, viser foreldrepengeundersøkelsen som Nav gjennomførte i 2021 og som ble offentliggjort i fjor. Et sterkt signal om at dagens tredeling fungerer langt fra optimalt, eller? (…Statens måte å spare penger?)
Politikerne vil at vi skal lage flere barn. Jeg ønsker meg gjerne flere barn, og jeg ønsker meg flere sambygdinger og lekekamerater for barna mine. Jeg ønsker imidlertid IKKE å havne i økonomisk uføre fordi jeg bor i et land (verdens beste land, forstå meg rett!) som ikke kan garantere meg like gode velferdsordninger som de med sommerbarn, hvis jeg igjen skulle slumpe til og få et vinterbarn. Tre spontanaborter måtte vi gjennom før vi ble foreldre, så vi har da vel smertelig erfart at det ikke er enkelt å bare planlegge for et sommerbarn. Jeg ønsker meg flere barn, men jeg skulle ønske at jeg og min familie selv kunne bestemme hvordan vi fordeler potten satt av til foreldrepenger til vårt barn. Hva har det og si for staten, sånn egentlig? Jeg er for likestilling, og jeg er for at fedre/medmødre også skal ha permisjon og knytte bånd til sine barn. Men la oss bestemme hvordan selv! Den vet best hvor skoen trykker den som har den på.
Den situasjon vår familie står i gjør at jeg og min familie må betale dyrt fordi mannen ikke har mulighet til å ta sin del av permisjonen før neste år. Vårt barn er født i februar 2023 og har ikke rett på barnehageplass før høsten 2024 (!). Dermed tvinger dagens permisjonsordning meg ut i ulønnet permisjon hvor jeg taper både inntekt og pensjons- og sykepengerettigheter, samt feriepenger året etter. Er det dette som er likestilling?
(Jf. Barnehageloven har barn som er født etter 01.12.22 ikke rett på barnehageplass før høsten 2024).
DET ER INGEN SKAM Å SNU ved feilslått politikk. Nå har dagens ordning vært praktisert en stund, med det resultat at stadig flere kvinner velger (…tvinges?) til å gå måneder i ulønnet permisjon. Jeg kjenner flere som har måttet gå i ulønnet permisjon - ingen av fri vilje - men fordi partner av ulike årsaker ikke har kunnet ta sin del når mors rett til foreldrepenger har gått ut. Vi trenger flere barn. Vi trenger politikere som lytter, som løfter blikket og legger til rette for at det kan fødes flere barn i Norge - i by og bygd - og som faktisk stemmer for tilpassede permisjonsordninger og barnehageopptak som anser vinterbarn som like verdifulle som sommerbarn. Vi trenger politikere som kaller en spade for en spade og erkjenner at menn og kvinners kropper er ulike. Det er kvinner - ikke menn - som bærer frem, føder og ammer barn. Dette faktum kommer vi ikke utenom. Selvfølgelig må barna også få knytte seg til far/medmor, men det tenker jeg at familiene godt kan klare å legge til rette for selv uten at staten skal overstyre og legge premissene. Innbyggeres helse og uhelse knyttet til graviditet og fødsel blir alt for lite sett og anerkjent - det bagatelliseres! Er det fordi det går inn under kategorien kvinnehelse?
HVA MED BARNETS BESTE? Helsedirektoratet anbefaler fullamming til barnet er 6 måneder, og delamming hele barnets første leveår dersom mor og barn trives med det. WHO anbefaler at barnet ammes til det er 2 år. Med dagens ordning, hvis mor tar hele fellesperioden etter mødrekvoten, er barnet 7 måneder gammelt når mor er tvunget tilbake i jobb. Rundt sju måneders alder er mange barn redde for atskillelse - det er et paradoks. Psykologer har kritisert dagens tredeling av permisjonen med bekymring for at helt essensiell psykologfaglig kunnskap om barnets utvikling, psykisk helse hos mor og barn og stress, blant annet ikke er ihensyntatt ved dagens permisjonsordning. Og likevel er permisjonen fremdeles rigid delt i tre deler. Hvorfor?
Det er skrevet utallige kronikker, forskning og statistikk er lagt frem og småbarnsforeldre har kritisert tredelingen. Men det skjer ingenting. Hvorfor skjer det ingenting!? Er dette et prestisjeprosjekt fra politikerhold? Noen ganger tar jeg meg i å tenke at det kanskje er blitt for lang avstand mellom de folkevalgte og folket, og at politikere fort glemmer hvem som har stemt dem frem i løpet av de fire årene som går mellom hvert valg. Håper jeg tar feil.
Så… hvis du hang med til nå. Vær så snill å signere oppropet, spre ordet og engasjer deg 🫶 Vi bor i et demokratisk samfunn og skriver året 2023. Det er 110 år siden norske kvinner fikk stemmerett - la oss stå sammen og rope høyt med stemmen vi har! Dagens tredeling av permisjonen og regler for barnehageopptak skaper tapere i et samfunn hvor forskjellene blir stadig større.
